Raymond Lillevik skriver innlegg som en respons på Heidi Garvik og Kjetil Gilbergs innlegg. – Problemet for begge er at de overser at utredninger, synodestyre og synoderåd vurderer viktigheten og tydeligheten av konflikten ganske likt andre kirkesamfunn. Eller hva tenker Gilberg og Garvik om at innføringen av ny lære om homofili sprenger for eksempel Misjonskirken, Baptistsamfunnet og Metodistkirken? Hvorfor skulle Frikirken være annerledes?
VEIEN er et redaktørstyrt medium, medlem av Fagpressen og eid av Frikirken. Denne spalten heter YTRINGER. Meninger i teksten står for skribentens regning og er sendt inn som et debattinnlegg. Hvis du ønsker å delta i debatten, kan du kommentere under artikkelen.
Heidi Garvik ønsker en grundigere definisjon på begrepet bekjennelsesspørsmål før Frikirken kan ta stilling til om homofilisaken. Kjetil Gilberg på sin side er mer opptatt av at ulike syn på samkjønnede forhold ikke er kirkesplittende. Problemet for begge er at de overser at utredninger, synodestyre og synoderåd vurderer viktigheten og tydeligheten av konflikten ganske likt andre kirkesamfunn. Eller hva tenker Gilberg og Garvik om at innføringen av ny lære om homofili sprenger for eksempel Misjonskirken, Baptistsamfunnet og Metodistkirken? Hvorfor skulle Frikirken være annerledes?
Begge misforstår også luthersk tenking om bekjennelsene. Er det slik at hvis en sak ikke er nevnt i Frikirkens fem bekjennelsesskrifter fra oldkirken og reformasjonen, så kan den ikke ha status som bekjennelsessak? Hvis folk tenkte slik på 1500-tallet så ville de to lutherske skriftene aldri fått den statusen, og man ville ikke fått noen luthersk kirke. Hvorfor? Fordi læren om rettferdiggjørelse av tro ikke dukker opp særlig ofte i Bibelen, for ikke å snakke om de oldkirkelige trosbekjennelsene. De handler jo primært om treenigheten, - et ord som heller aldri dukker opp i Bibelen. Så hva gjorde at de så på disse sakene som så alvorlig?
Kirkefedrene tenkte at dette handlet delvis om konseptet var sentralt i Bibelen eller ikke, og dels om situasjonenhadde kommet til et vippepunkt både mellom menighetene og i forhold til samfunnet rundt. Luther var opptatt av konsept og situasjon. Han drev ikke først og fremst telling av bibelsteder som inneholdt de rette ordene, men fastholdt frelsen som Guds jobb, ikke vår. Når det viser seg at dette fokuset ble helt utålelig for den romerske kirken, kom man til et vippepunkt hvor man enten måtte gi etter for presset utenfra eller bekjenne læren.
Tilsvarende, i løpet av andre verdenskrig bekjente flere kirker at andre ting var et spørsmål om kirken kunne være kristen eller ikke, som forholdet til staten for eksempel. I Norge kjenner vi Kirkens Grunn (1942), med fokuset på blant annet familien som nettopp en bekjennelsessak. Vi er dessuten mange som er takknemlige for at kirker både da og siden har bekjent at rasisme er uforenelig med kristen tro, både hva gjelder menneskesyn og gudsbilde, men også at kirkens enhet trumfer etnisitet.
Det siste viser nemlig at det for enkelt å skille mellom etikk og tro slik Gilberg gjør: Rasisme og antisemittisme bryter med kristen troslære, ikke bare etikken i snever forstand. Homofilisaken for sin del berører selvsagt troen på Bibelens autoritet, men også skapertroen, hvor Gud som skaper det binære mennesket er sentralt. Det samme gjelder behovet vårt for tilgivelse. Å tillate samkjønnede forhold kolliderer altså med kristen virkelighetsforståelse og nådeforkynnelse. Men i motsetning til for eksempel «gamle» bekjennelsesspørsmål som treenigheten er homofili omtalt svært eksplisitt i Bibelen.
Det gjør jo at homofilisaken veier minst like tungt som det vi ellers bekjenner på søndagene. Kirkefedrene regnet det som kirkesplittende å lære annerledes om Guds vesen, inkarnasjonen eller sakramentene, rene teologiske ting som vi fremdeles fastholder og har egne kirkesamfunn for. Homofilisaken gjelder både troslære og etikk, med minst like grunnleggende ting på spill. Skulle ikke dette være like viktig og kirkesplittende som det andre?
Kirkens forhold til det sekulære samfunnet nærmer seg også et vippepunkt. Da tenker jeg ikke så mye på at tilskuddene vil forsvinne eller at pastorer må tenke seg om to ganger før man sier eller gjør noe. Det viktigste er foreldre og familier som vil gi barna sine enn annen oppdragelse om kjønnsidentitet enn det som er flertallet krever i skole og barnehage. Disse tar på seg et sosialt stigma for Jesu skyld og står i en tøff situasjon i norsk sammenheng. Slik vi skylder å støtte kristne med homofil orientering som ønsker å leve etter Bibelen, plikter Frikirken å styrke familiene i deres bekjennelse. Derfor står også vi nå ved en korsvei.
Raymond Lillevik, Nesna