«Stanna kvar»

VEIEN er et redaktørstyrt medium, medlem av Fagpressen og eid av Frikirken. Denne spalten heter YTRINGER. Meninger i teksten står for skribentens regning og er sendt inn som et debattinnlegg. Hvis du ønsker å delta i debatten, kan du kommentere under artikkelen.

Det har blitt en del utmeldinger av Frikirken i etterkant av synodemøtet i juni 2024, og etter at synodestyret valgte å skrive under på ‘Felleserklæringen om kjønns- og seksualitetsmangfold’ for et snaut år siden. I Kristiansand Frikirke har mange meldt seg ut, og flere andre menigheter opplever også utmeldinger. Kraftverket menighet vurderer å forlate Frikirken, noe som ble mulig etter at synoden i fjor vedtok en ordning der en menighet, etter å ha fulgt en gitt prosedyre, kollektivt kan melde seg ut av kirkesamfunnet. 

Hovedregelen er likevel at det å melde seg ut av et en menighet og kirkesamfunn, er et valg den enkelte gjør. Ingen er like, og jeg har stor respekt for den enkeltes vurdering og begrunnelser i slike spørsmål. For noen kan det være helt nødvendig å forlate en menighet og et kirkesamfunn. Men er det nødvendig for alle? Jeg kan ikke dy meg for å tenke at det går an å være for rask på avtrekkeren, gi opp for fort, ikke tenke langsiktig nok. 

Sett fra mitt ståsted, jeg ønsker endring i vår kirkes holdning og syn på likekjønnet samliv, svekker hver utmelding kraften for en endring. Uansett hvor mange som melder seg ut, vil ikke spørsmålene, debatten og menneskene det handler om dø ut. Alle utmeldingene bidrar til å gjøre Frikirken smalere og mindre mangfoldig. Relasjonene våre og den kristne enheten skades. Menighetsfellesskap splittes opp, relasjoner med lang historie svekkes, såres eller brytes. Å forlate et menighet og et kirkesamfunn kan være nødvendig, men noe ideal kan det aldri bli. 

På 1990-tallet leste jeg Magnus Malm sin bok fra 1996 «I lammets tecken.» I den skriver han om «å stanna kvar» - å bli værende.  

Malm mente å se et samfunn som ble mer og mer omskiftelig og rastløst. Et samfunn der det meste var utbyttbart: Jobb, bosted, partner, politisk tilhørighet og for den slags skyld - menighet. Vi reiser mer, søker hele tiden nye reisemål, nye opplevelser og nye sammenhenger. Det er som om vi vil være et annet sted enn der vi er. Etterkrigstidens sterke velstandsvekst ga stor valgfrihet på mange områder. Det handlet mye om hva som var best for meg, hvordan jeg kan realisere meg selv. Kanskje går det an å si at den amerikanske presidenten John F. Kennedys retoriske utsagn «Don’t ask what America can do for you, but what you can do for America”, mer og mer er blitt til “What can America do for me.” 

Malm mente å se at vi fortere ga opp ved motgang. Blir en relasjon vanskelig, dropper vi den til fordel for en annen. På flere og flere områder oppfører vi oss som kunder. Er vi ikke førnøyde med et produkt, kjøper vi et annet. Denne tankegangen mente Malm også slo inn i kirken. Gudstjenesten ble sett på som en forestilling som vi er tilskuere til. Den og de andre tilbudene en menighet har, ja, for det forstås som tilbud, skal tilfredsstille mine behov. Gjør de ikke det, sier jeg fra og forventer at opplegget forandres. Skjer ikke det, kan jeg finne meg en annen menighet, et bedre tilbud. 

Frustrasjon over livet i en menighet - dårlig lederskap, treige gudstjenester, skepsis mot alt nytt, uenighet om kirkepolitiske spørsmål, slitsomme relasjoner eller hva det nå kan være, kan møtes på flere måter. En måte er å trekke seg tilbake fra menighetslivet, passiviseres, bruke tiden og livet på noe annet enn menighet. En annen er å finne seg en annen menighet eller et annet kirkesamfunn som i større grad tilfredsstiller mine behov. 

Det finnes en tredje mulighet. For hva skal vi gjøre når vi opplever en menighet og en kirke der ingenting skjer, som vi opplever går i feil retning og som det er tungt å være i? Hva gjør vi når vi blir rastløse og vil ut, bort og vekk - når vi lengter etter noe nytt? 

Malm finner noe av svaret i den tidlige kristne kirke og klosterbevegelsen som vokste fram rundt Romerrikets fall på 4-500 tallet, en periode som også kalles folkevandringstiden. Folk var på vandring, samfunnet var i endring, mye var usikkert og det ga grobunn for en rastløshet som har likhetstrekk med vår tid. En rastløshet som også slo inn i kirken. Et av utrykkene for denne rastløsheten var munker som hvileløst dro rundt fra kloster til kloster på jakt etter det beste klosteret. 

En av de sentrale skikkelsene i klosterbevegelsen og opphavsmann til Benedikts regel, en av de mest utbredte klosterreglene, Benedikt av Nursia (480-543), var tøff i sin kritikk av disse omreisende munkene. Benedikt mente at en slik livsførsel blokkerte for at man kunne modnes som menneske. Det var et overfladisk liv, en flukt fra faste og stabile rammer, rammer som tvinger oss mot dypet av oss selv. Benedikt sitt svar var «å stanna kvar» - forplikte seg til å bli værende. Han så på rastløsheten og jaget etter noe nytt som en flukt fra seg selv og fra arbeidet med å finnet ut hvem jeg er, hvem Gud er og hvordan jeg kan leve i etterfølgelse av Jesus. 

Å forplikte seg til å bli værende er ingen lett vei. Malm trekker fram Jesu oppfordring til disiplene i Getsemane: «Bli her og våk med meg.» (Matteus 26, 38.) Jesus ber ikke om noen aktiviteter, ingen organisering – ikke om noe annet enn å bli værende og våke sammen med Ham. 

Når det er sagt, er det viktig å understreke at noen ganger er det riktig å ikke bli værende, men å bryte opp og gå videre til et annet sted. Det går an å bli knekt av motgang og dårlige opplevelser, av usunne relasjoner og miljøer. Da skal man gå videre. 

Kirkens utfordringer løses ikke ved at alle som er misfornøyde går videre, eller melder seg ut. Malm peker på at vi trenger å bli befridd fra systemet innenfra. Da kan det skapes noe nytt, som et gjensvar på hvem Gud er, ikke i protest mot hva kirken er. Det handler om å jobbe med meg selv, mitt forhold til Gud og med det også mitt forhold til menneskene rundt meg og relasjonene jeg står i. 

Kampen for å endre vår kirkes holdning til likekjønnet samliv, for ikke å si alle andre spørsmål og kamper vi baler med, utkjempes på innsiden av vårt kirkesamfunn. Vi påvirkes av det som skjer rundt oss, men endringer må komme fra innsiden, fra medlemmene av de lokale menighetene. Enten vi liker det eller ikke, må forandringer komme i dialog med de vi er uenig med. Vi klarer aldri å bli menigheter og et kirkesamfunn der vi slipper uenighet. I så måte er synodelederen Tor Erling Fagermoens ord fra i vinter – «De konservative og liberale i vår kirke trenger hverandre.» ord i rett tid. 

I våre dager er det et radikalt utsagn. Når den offentlige debatten blir hardere, polariseringen sterkere og fellesskap og kirkesamfunn splittes, er det å «stanna kvar» noe av det mest radikale vi kan gjøre. Kan det være at det er å bli værende vi kalles til?

Gunnar Johnsen

Pastor i Oslo Vestre Frikirke