Birger Løvlie gir synodestyret honnør for arbeidet med veilederen for ivaretagende fellesskapsbygging. – Menighetene utfordres til å se på seg sjøl som et aktivt handlende subjekt i evangeliets tjeneste. Det faget som i kirkelig utdanning heter pastoralteologi skal ikke handle om prestens gjerninger, men om menighetens retter og plikter i samspill med pastor og eldste. Etter mitt syn har synodens ledelse lagt grunnlaget for ny bevissthet om den pastorale modellen som frikirkestifterne la til grunn i 1877, skriver Løvlie.
VEIEN er et redaktørstyrt medium, medlem av Fagpressen og eid av Frikirken. Denne spalten heter YTRINGER. Meninger i teksten står for skribentens regning og er sendt inn som et debattinnlegg. Hvis du ønsker å delta i debatten, kan du kommentere under artikkelen.
Debatten om kristen forståelse av samlivsspørsmål har foregått med sterke ord siden sist synodemøte. Mange har følt seg underveis, mens andre har hatt klare svar. Synodens ledelse har fått gjennomgå, men de som utgjør denne ledelsen har faktisk både tenkt og arbeidet seg fram til en klok veiledning.
Jeg har lyst til å gjøre oppmerksom på et par interessante aspekter i veiledningen. Først vil jeg peke på at synodens ledelse så sterkt understreker menighetens rolle i å inkludere alle som ønsker det i nådens, tjenestens og samtalens fellesskap. Sagt med andre ord: menighetene utfordres til å se på seg sjøl som et aktivt handlende subjekt i evangeliets tjeneste. Det faget som i kirkelig utdanning heter pastoralteologi skal ikke handle om prestens gjerninger, men om menighetens retter og plikter i samspill med pastor og eldste. Etter mitt syn har synodens ledelse lagt grunnlaget for ny bevissthet om den pastorale modellen som frikirkestifterne la til grunn i 1877. Den har jeg beskrevet i boka om Johan Storm Munch.
Et annet gledelig trekk ved veiledningen vil jeg også nevne. Den viser oss at vi bekjenner vårt ståsted gjennom våre liturgier. Det føles som et gledelig gjennomslag. Vi blir møtt med en innsikt som sier at vår tro og vår bekjennelse lever og vedlikeholdes i gudstjeneste og de handlinger vi møter hverandre med fra vugge til grav. For meg var det i så måte oppløftende å lese veiledningen. Jeg har brukt år av mitt liv som pastor på vitalisering og ny forming av våre liturgier som uttrykk for det vi står for som trosfellesskap. Andre har ført den saka videre. Men det er verdt å merke seg at i det arbeidet var det helst pastorer og andre ledere som var skeptiske. Det som førte oss videre var nærmest unison støtte fra menighetshold. Der ligger vår særegne styrke.
Synodestyret har jobbet godt og tillitvekkende. Nå kan menighetene lese og stake ut en stø og inkluderende kurs. Om man i denne prosessen finner grunn til å fristille seg i forhold til den såkalte felleserklæringen, bør det tåles. Men her finner dere veiledningen: https://frikirken.no/nytt-fra-synodestyret
Birger Løvlie