Svar til Per Eriksens innlegg "God teologi ødelegger ikke mennesker"

VEIEN er et redaktørstyrt medium, medlem av Fagpressen og eid av Frikirken. Denne spalten heter YTRINGER. Meninger i teksten står for skribentens regning og er sendt inn som et debattinnlegg. Hvis du ønsker å delta i debatten, kan du kommentere under artikkelen.

Andre tilbakemeldinger på Per Eriksens innlegg kan man lese under det opprinnelige innlegget. Vi har valgt ut én respons.Ytterligere respons på Austengs innlegg, legges inn i kommentarfeltet under dette innlegget. 

Per Eriksen deler et fremlegg han holdt på en samling i Stavern i Magasinet veien. Innlegget er kanskje ikke ment som et debattinnlegg opprinnelig, men jeg tillater meg å komme med noen refleksjoner siden det deles i Magasinet. 

Først vil jeg takke Per for en god og helhetlig fremstilling av hans prosess og begrunnelse for endring av hans syn. Det var lett å følge tankeprosessen. Jeg opplever også at jeg nå fikk se tankerekken bak flere av Per sine meninger, uttalt på synodemøter og andre fora de siste årene. Sånn sett var dette nyttig å lese for å forstå en pastorkollega. Det er også engasjerende å lese Per sin gjenfortelling av deler av sin historie. 

Ekteskap i bibelen

Per har på mange måter rett når han skriver at spørsmål om sex mellom to av samme kjønn ikke er et sentralt tema i bibelen. Det omtales noen få steder, da kun i negative ordelag. Allikevel er jeg ikke enig i konklusjonen hans om at det ikke er sentralt i kristen etikk. For ekteskapet er svært sentralt i den bibelske fortellingen. Ekteskapet rammer inn i bibelen. Skapelsesberetningene omtaler det og Åpenbaringen avsluttes med fortellingen om det store bryllupsmåltidet. Ekteskapet blir omtalt i moseloven, i profetene og skriftene (TaNaK), i Jesu egen undervisning og flere av brevene tiltaler ektepar direkte. I NT knyttes ekteskapet direkte til relasjonen mellom Gud og hans kirke, der Kirken (med stor K) er Bruden og Jesus er Brudgommen. Ekteskapet brukes dermed som et bilde på evangeliet om Guds rike. Jesus sier om ekteskapsinngåelsen mellom en mann og en dame a det Gud har føyd sammen skall ikke menneske skille. Det virker altså som om Gud gjør noe i ekteskapsinngåelsen. Ekteskapet må slik jeg forstår det, vurderes som svært sentralt. Slik sett bør alle sider av etikken knyttet til ekteskap og seksualitet forstås som sentralt.

Bibeltekstene

Jeg innser at innlegget til Per ikke kan ta seg tid til alle nyanser. Jeg forstår de fremlagte punktene derfor som hans viktigste og mest sentrale poeng i å gi tolkningen av bibeltekstene sin rette kontekst. La meg kommentere:

Philo sin kommentar kan muligens være relevant, men det er ikke uproblematisk å gi han så stor plass som Per gjør. Moseloven ble, så vidt vi vet, delvis nedskrevet mens Israel var i eksil i bibelen, altså en gang mellom 600 og 500 f.kr. Da ble den gjengitt i sin nåværende form slik vi kjenner den, men bibelforskere antar at det var flere lovtekster og lover enn som ble gjengitt i den nedskrevne versjonen. Disse ble antatt nedskrevet som de viktigste og mest sentrale, blant annet for å hjelpe Israelfolket i eksil å bevare sin hellighet og formes som Guds folk på nytt. Moseloven ble nedskrevet i den persiske og babylonske kulturelle konteksten, ikke den hellenistiske. Philo gir oss innblikk i den gresk-romerske konteksten, som jødisk filosof sterkt preget av hellenismens kultur og virkelighetsforståelse. Det ser ut som at Philo ikke har hatt særlig innflytelse på, eller vært influert av den rabbinske tradisjonen som Jesus og apostlene var omgitt og preget av, og som særlig Jesus var i diskurs med. Derfor mener jeg vi må være forsiktige med å gi han for stor autoritet i hvordan tolke og forstå moseloven.

Paulus var fariseer med hele seg, strengt praktiserende jøde og tydelig preget av den jødiske virkelighetsforståelsen og teologien. Han var jødisk kristen som skrev til en gresk-romersk kontekst. Han skrev ikke fra en gresk-romersk kontekst. Selv om Philo leser moseloven som hellenistisk jøde ut ifra en gresk-romersk kontekst, mener jeg det gir mye bedre mening å tenke at Paulus leser moseloven ut ifra en rabbinsk tradisjon med jødisk kontekst som den bærende kulturelle bakgrunnen. Philo var kanskje jøde, men det ser ikke ut til at han var særlig praktiserende og han hadde lite jødisk utdannelse. Han var nettopp en hellenistisk jøde. Jeg mener sammenligningen mellom Paulus og Philo derfor er svak og i liten grad bør vektlegges.

Det beste argumentet mot at vi bør anta Paulus tenker likt som Philo i forståelsen av moseloven, er at Paulus unnlater å bruke det vanlige og godt kjente greske ordet Pederastes, som Per selv forklarer. Hvis det var dette Paulus hadde i tankene og skrev ut ifra, hvorfor brukte han ikke det da nettopp Pederastes? Den logiske slutningen er at Paulus har noe annet i tankene enn nettopp pederasti, som var en skikk særlig utbredt blant eliten. Paulus skriver til menigheter der fattige og rike var i samme fellesskap. Det er viktig å huske. Vi vet svært lite om kulturen blant arbeiderklassen i den gresk-romerske kulturen. Det er ikke gitt at pederasti var vanlig i arbeiderklassen som utgjorde ca 90% av befolkingen. 

Sitatet fra Didake er derimot en bedre kilde og relevant, for det gir oss innblikk i den tidlige kirkens teologi og praksis, i tiden etter apostlene. Slik jeg forstår Didake handler skrivet blant annet om å tolke de 10 bud inn i og til en kulturell kontekst, ikke fra en kulturell kontekst. Slik jeg mener vi bør lese Paulus, mener jeg vi også bør lese Didake. Paulus skrev til en kontekst, men er ikke selv formet av den konteksten slik nevnte Philo er. Sånn sett gir det god mening at forfatteren av Didake adresserer nettopp pederasti. 

Jeg har skrevet andre steder ganske nøysomt om Paulus sine tekster og hvordan jeg mener disse bør forstås Les artikkel her

Skaperordning

Jeg mener Per bommer når han bruker Jesu undervisning om sabbat som en tolkningsnøkkel for ekteskapet og seksualetikken. La meg si litt om slik jeg forstår Jesu nyansering av sabbatsbudet. Jesu tar aldri et oppgjør med sabbaten som skaperordning. Han tar et oppgjør med fariseernes tolkning av moselovens bud om sabbaten. Som Per selv sier, Jesus avviste ikke sabbaten. Han tolket skaperordningens intensjon ved å si at sabbaten er til for menneske, ikke mennesket for sabbaten. Så lenge Jesus ikke avviser sabbaten eller sier den ikke skal praktiseres, har han ikke tatt et oppgjør med skaperordningen. Han har bekreftet den og gitt den sin egentlig mening (Den tidlige kirke endret raskt praksisen rundt hviledagen, men fastholdt viktigheten av en ukentlig hviledag). Han gjør akkurat det samme om ekteskapet når han sier «har dere ikke lest at Skaperen fra begynnelsen..». Han løfter frem sine tolkninger (Dere har hørt det er sagt, men jeg sier dere..) og skjerper faktisk tolkingen av ekteskapsbudene, men det er kun sabbaten han direkte adresserer og bryter den fariseerske tolkningen av. Derfor bør man være svært forsiktig med å bruke sabbaten som tolkningsnøkkel for resten av Jesu etikk knyttet til moseloven. 

Tolking og anvendelse

Jeg er helt enig med Per når han sier at vi må gjøre jobben med å tolke, gå bak teksten, finne kontekst for å komme frem til rett tolking og anvendelse. Det gjør de aller, aller fleste kristne – også i Frikirken. Jeg synes også at Per er for uforsiktig i et avsnitt lenger ned når han skriver «I Frikirken opplever vi det underlige at det holdes fram som bibeltroskap å holde fast på en ting, mens man elegant hopper over andre ting som til og med står i samme setning.» Kan det være så enkelt som at man har gjort den jobben Per etterlyser, komme frem til tolkning og anvendelse som har endret for eksempel teologien rundt skilsmisse og kvinners tjeneste i kirken. Men når man gjør jobben i spørsmålet om samliv mellom to av samme kjønn, kommer man frem til en annen konklusjon. Jeg håper og antar at Per ikke insinuerer at hans meningsmotstandere i denne saken tolker bibelen bokstavelig eller unnlater å gjøre en skikkelig tolkningsjobb, men det krever at jeg leser han med mye godvilje. Det kan virke som om han hinter til at dersom alle hadde satt seg inn i kontekst, gått bak teksten, hadde man kommet frem til samme konklusjon som Per. Problemet er at majoriteten av verdens teologer og forskere, som gjør nettopp jobben Per etterlyser, kommer frem til en annen konklusjon. 

Vi bør uansett la oss utfordre og inspirere av Per sine ord om barmhjertighet, omsorg for fattige og marginaliserte. Dette er helt sentralt! Avsnittene om bibelsyn har mye inspirerende ved seg. Her gjenkjenner jeg mye!

På frukten skal teologien kjennes

Per sier at god teologi skader ikke. Han skriver at i NT står menneskets beste i sentrum for etikken. Men han sier ikke hva som er menneskets beste. Det får stå som en sannhetspåstand uten særlig innhold. Det er risikosport å konkludere slik, for hvem skal da få definere hva som best? Er det ikke nettopp det bibelen og åpenbaringen er til for, som eneste rett regel og rettesnor for lære og liv. Hvis mennesket overlates til seg selv å definere hva som er best for oss, vil etikkens sentrum relativeres. 

Et eksempel jeg gjerne skulle hørt Per sine tanker om, med tanke på påstanden om at god teologi ikke ødelegger mennesker, er kirkehistoriens mange martyrer. Teologien har krevd at man ikke skal fornekte Jesu navn. Jesus sa i matteus 10 «Hver den som kjennes ved meg for menneskene, skal også jeg kjennes ved for min Far i himmelen. Men den som fornekter meg for menneskene, skal også jeg fornekte for min Far i himmelen.» Dette har kirken trodd og praktisert. Dette fører mennesker til død og ødeleggelse i dag. Vil Per påstå at vi skal fornekte Jesus for å unngå ødeleggelse og død? Poenget mitt med eksempelet er å vise at påstanden om at god teologi ikke ødelegger, eller at god teologi skal kjennes på frukten, er sannhetspåstander som fort leder inn i relativisme og subjektiv definisjonsrett. 

Eirik Austeng

Hamar