Jan Ståle Grøtteland deler noen tanker han fikk midt i sin egen menighet under gudstjenesten: –Jeg kjente på en dyp kjærlighet. Det er som en dyrebar skatt! Det er lokalmenigheten og lekfolket som er juvelen i Frikirken, skriver han. –Denne søndagen kjente jeg en sterk trang til å peke på kjærlighetens vei for meg selv. Jeg vil være tydelig på at jeg har ikke tenkt å gi meg, men jeg vil kjempe i åpen saklighet og med kjærlighet som våpen, skriver han i innlegget.
VEIEN er et redaktørstyrt medium, medlem av Fagpressen og eid av Frikirken. Denne spalten heter YTRINGER. Meninger i teksten står for skribentens regning og er sendt inn som et debattinnlegg. Hvis du ønsker å delta i debatten, kan du kommentere under artikkelen.
Bakgrunn
Antar at jeg ikke er alene om å gå med frustrasjon over kirkesamfunnet Frikirken for tiden. Jeg mener at Frikirken, på flere områder, trenger å besinne seg på sin tradisjon og trenger en kraftig oppfriskning i hva det vil si å være en Luthersk kirke. Hvilken retning vil nåværende ledelse gå i dette? Etter min mening er det også et skrikende behov for at ledelsen tar et steg fram og sier noe om hvordan de tenker å forholde seg til det store mindretallet i samlivssaken. Skal vi bare ties i hjel, eller tenker de at de skal trøtte oss ut? Jeg vet hva som ble bestemt på sommerens synodemøte og forholder meg til det, men vil arbeide for endring slik at begge syn respekteres. Hvordan tenker ledelsen at menighetene skal gå videre i denne situasjonen? Skal «rett syn» i samlivssaken være det store testspørsmålet på hvem som får innflytelse framover? Hvordan vil de ordinerte med makta i Synoderådet forholde seg til et myndig lekfolk som ikke deler deres syn? Det er spolert tid å prøve å veilede slike som meg tilbake i folden. Jeg er heterofil, men har kommet «ut av skapet» på de skeives side. I solidaritet med dem blir jeg værende der. Jeg forventer at vi som er på denne siden blir tatt på alvor som en legitim del av kirken vi tilhører.
En alminnelig gudstjeneste
Midt i dette vil jeg dele noen tanker jeg gjorde meg etter en vanlig søndag i oktober i min hjemmemenighet. Det var ganske mange til stede. Barnefamilier og folk i alle aldre. Mange barn på søndagsskolen, eller barnekirken som det nå heter.
Så satt jeg der jeg pleier å sette meg, så utover forsamlingen og kjente på en dyp opplevelse av at dette her, det er jo min åndelige familie! De fleste har jeg kjent lenge. Jeg hører jo til her! I dette fellesskapet fikk jeg ansvar og oppgaver som ungdom. Her ble jeg regnet med, og gjør det litt fortsatt. Denne menigheten stod bak oss og bad trofast for oss da vi var i Japan for Frikirkens ytremisjon. Her blir jeg fortsatt spurt om å preke en gang i ny og ne, innimellom andre oppgaver. Dette er mitt fellesskap! Jeg kjente på en dyp kjærlighet. Det er som en dyrebar skatt! «Jordens største under», skrev Ronald Fangen. Det er lokalmenigheten og lekfolket som er juvelen i Frikirken!
Kjærlighetens vei
Jeg undres når jeg ser, både i og utenfor Frikirken hvor langt noen er villige til å gå for å stå på sitt. Fellesskap sprenges i stykker! Om noen klarer å finne en god mellomvei, som forener, på tross av uenighet i samlivssaken hadde vært fantastisk.
Denne søndagen kjente jeg en sterk trang til å peke på kjærlighetens vei for meg selv. Jeg som ønsker å stå på de skeives side og ønsker å anerkjenne deres legitime rett til kjærlighet i en relasjon til en partner, jeg må selv be om å bli fylt av kjærlighet til de jeg er uenig med, men enda mer til alle som trenger et menighetsfellesskap å lene seg til.
Jeg vil være tydelig på at jeg har ikke tenkt å gi meg, men jeg vil kjempe i åpen saklighet og med kjærlighet som våpen. Vi har en sak som berører medmennesker på det dypeste. Her har jeg også i friskt i minne at det ikke er veldig mange år siden at flere måtte slutte i sin tjeneste fordi de opplevde skilsmisse.
Derfor vil jeg si: Det er nok nå! Vi kan ikke fortsette slik! Nå gjelder det de homofile. La oss være uredde! La oss stå opp i våre lokalmenigheter og danne en bred front der alle som kjenner på utenforskap kan søke ly. La oss kjempe for at kjærligheten skal vinne! I dette fellesskapet står vi på samme plan. Her er vi alle syndere og er avhengig av å rekke fram en skjelvende hånd for å ta imot nåden Gud gir oss. I solidaritet og kjærlighet står vi derfor for inkludering av alle!
Bruk energien konstruktivt, argumenter og diskuter, men la oss ikke bli trøtte av å gjøre det gode! Be om kjærlighet til å elske venner og fiender, meningsfeller og meningsmotstandere. Framfor alt be om kjærlighet til å stå opp for alle som opplever at våre A4 miljø blir for trange for dem.
Kjærligheten vinner alltid til slutt!
Ordet
Menneskja les ordet ditt så ulikt, Herre.
Nokken tek det slik det står, seier dei.
Dei talar om Guds klåre ord.
Somme seier, ikkje alt gjeld i vår tid.
Eller at det er noko anna som gjeld meir.
Om du vil tala til meg, Gud, vil eg høyre med heile meg,
alle stadar, i møte med menneska, i naturen, i kyrkja og i ordet eg les.
Eg treng din Heilage Ande så eg kan forstå kva som er viktig og kva som ikkje er det.
Kanskje då at kjærleiken, som ordet ditt seier er det største av alt,
blir størst hjå meg òg,
for eg vil jo at du skal ha siste ordet.
Jan S.Grøtteland
Flekkefjord