Tilsynsmennene ble konkret utfordret av Birger Løvlie i en ytring 25. februar. Her er synodelederens tilsvar. Løvlie hevdet at setningen «Lærespørsmål hører ikke med til de spørsmål som avgjøres av menighetsmøtet», i et brev til menighetene er feil ut fra Frikirkens kirkeordning. Birger Løvlie mente at man burde vurdere å beklage setningen.
VEIEN er et redaktørstyrt medium, medlem av Fagpressen og eid av Frikirken. Denne spalten heter YTRINGER. Meninger i teksten står for skribentens regning og er sendt inn som et debattinnlegg. Hvis du ønsker å delta i debatten, kan du kommentere under artikkelen.
«Lærespørsmål hører ikke med til de spørsmål som avgjøres av menighetsmøtet». Slik stod det i en uttalelse fra tilsynet som kom i oktober. Birger Løvlie utfordrer i et innlegg i Magasinet Veien 25. februar oss til å vurdere å beklage setningen. Det er mer hensiktsmessig med en utdypning av hva vi mener, for jeg tror egentlig ikke vi er så uenige.
«Vår identitet og berettigelse ligger i å være en lekmannskirke», skriver Birger Løvlie i innlegget. Jeg er helt enig. Tre eksempler:
For det første: Man trenger ikke teologisk embetseksamen for å bli pastor, man trenger strengt tatt ikke å være teolog i det hele tatt. Slik er det i en lekmannskirke.
For det andre: Menigheten ledes av ordinerte eldste sammen med ordinert pastor, de står på like fot og leder lokalmenigheten sammen som kollegium. Bare unntaksvis er eldstene teologer. Og det er vel ikke noen ordinerte eldste som tenker om seg selv som «geistlige»? I den grad noen pastorer hos oss skulle tenke om seg selv at de står høyere enn andre blir de holdt nede på jorda av eldstekollegiet. Slik er det i en lekmannskirke.
For det tredje er det stor grad av frivillighet i kirkene våre. «Nådegavebasert tjeneste» og «utrustende lederskap» er fyndord. Vi vet godt at ikke pastor har alle nådegavene. Slik er det i en lekmannskirke.
Hva betyr det inn i dette bildet at vi har en presbyteriansk kirkeordning? Det handler for meg ikke om makt, men om forpliktelse. Eldsterådets medlemmer har fått tillit og har gitt løfter foran menigheten på lik linje med pastor. Eldstetjenesten er en vedvarende tjeneste, i motsetning til et styre hvor medlemmer kommer og går.
Hva betyr det videre at vi har en synodal kirkeordning? Til forskjell fra f eks pinsevennene som har en kongresjonalistisk kirkeordning hvor hver enkelt lokal kirke er et kirkesamfunn for seg selv, er vi som enkeltmenigheter i en synodal kirke forpliktet til læremessig enhet sammen. Det er her den enkelte menighetens autonomi finner sin grense.
Selvfølgelig skal lokalmenigheten ved menighetsmøtet være opptatt av læren og ha en frisk diskusjon om aktuelle teologiske/læremessige tema! Menighetene inviteres da også til dette, for eksempel når Synodestyret i forkant av et synodemøte fremmer saker til menighetsbehandling. Da ber Synodestyret eldsterådet kalle inn til menighetsmøter og drøfte lærespørsmål, votere og sende inn sine synspunkter.
Løvlie nevner selv votering over nye eldste inkludert nye pastorer. Her skal det myndige lekfolket frimodig si nei takk dersom kandidaten for eksempel står for en annen lære. Selv om det er å håpe at slike ting er fanget opp i læresamtalen som eldsterådet eller tilsynsmann har med henholdsvis eldste og pastorer.
Menighetsmøter skal vedta årsmelding og budsjett. Selvfølgelig kan saker av læremessig karakter kunne diskuteres av menighetsmøtet. Hvordan budsjetterer vi og hvordan reflekterer det hva vi teologisk mener er viktig? Hva vektlegges i forkynnelsen hos oss? Lar vi prinsippløst ulike teologiske trender skylle over oss eller er vi våkne? Også utenom årsmøter kan medlemmer fremme denne type saker til behandling. Et våkent eldsteråd vil ønske lærebevissthet varmt velkommen.
Men det går også en grense et sted for menighetens autonomi. Dersom en menighet for eksempel skulle vedta at de nå vil begynne å praktisere gjendåp, eller om noen i den aktuelle samlivsdebatten ønsker å gjøre vedtak som strider imot Synodens vedtak, så går ikke det. Slike vedtak vil være ugyldige.
Også synodemøtet har en begrensning og overlater til Synoderådet - som bare består av ordinerte eldste - å gjøre vedtak i saker som er av læremessig karakter. Det er i lys av denne tenkningen setningen fra tilsynsmannsmøtet skal forstås. Hverken menighetsmøter eller synodemøtet vedtar læren hos oss.
Så skal vi sammen vokte oss for klerikalisme og utvikling i geistlig retning. La oss snakke varmt om det allmenne prestedømmet og forvaltning av nådegavene. Og alle som er betrodd tillit som eldste må være ydmyke og villige til både å tåle kritikk og erkjenne at vi alle ser stykkevis og har mye å lære av hverandre.
Slik er det i alle fall for meg.
Tor Erling Fagermoen
synodeleder