Uenighetsfellesskap

VEIEN er et redaktørstyrt medium, medlem av Fagpressen og eid av Frikirken. Denne spalten heter YTRINGER. Meninger i teksten står for skribentens regning og er sendt inn som et debattinnlegg. Hvis du ønsker å delta i debatten, kan du kommentere under artikkelen.

Det sies så fint at menighetsfellesskapet skal være et uenighetsfellesskap, ikke et enighetsfellesskap.

Hvordan står det seg i møte med kirkehistorien og Bibelens veiledning?

Vi vet at de første århundrene etter Jesu død og oppstandelse, var det store diskusjoner om hvem Jesus er. Ulike meninger florerte. Og bra er det! For ut av disse vanskelige diskusjonene kom Den nikenske trosbekjennelsen i 325 e.Kr, Den athanasianske trosbekjennelsen på 500-tallet og Den apostoliske trosbekjennelsen, som har sin nåværende form fra 700-tallet. Alle disse trosbekjennelsene peker på viktige læreaspekter for å demme opp mot det Kirken mente var vranglære. Man kunne altså ikke ha et uenighetsfellesskap på disse sentrale lærespørsmålene! Likevel ble det senere splid om treenighetslæren og pavens posisjon i Kirken. Dermed ble den udelte Kirken delt i 1054 e.Kr. mellom øst- og vestkirken; de ortodokse kirker og Den romersk katolske kirke. Etterhvert ble misbruket av Den katolske kirkens makt og nådemidler så stor at, med Martin Luther i spissen, ble Kirken nok en gang delt. Det gikk ikke an å leve med så ulike forståelser av Skrift og tradisjon, og reformasjonen var et faktum! Uenighetsfellesskap førte nok en gang til splid. Mer enn 500 år er gått. Har uenighetsfellesskapet vist seg levedyktig siden? Mer enn 25 000 ulike protestantiske kirkesamfunn taler for seg selv. Der uenighetsfellesskapet får vokse, vil det bli splid!

Men hva med Skriften, vår høyeste autoritet? Der må det vel snakkes varmt om uenighetsfellesskapet? 

Hele fortellingen gjennom Det gamle testamentet (GT) peker på å bøye seg for Guds ord, hans lov og ordninger. Dette blir troens folk oppmuntret til å grunne og mumle på dag og natt (Sal 1). Vi skal fortelle om det til våre barn slik at de lærer seg Guds vei ( 5 Mos 6,4-25). Gjennom hele GT handler det altså om å bøye seg for Guds ord og lyde ham.

Heldigvis er vi ikke lenger under Den gamle pakt og kan nyte friheten i Den nye pakt! Her må det vel være rom for uenighetsfellesskap? Ja, nærmest oppfordres til det!? 

Jesus tar over stafettpinnen fra døperen Johannes og sier: «Vend om, for himlenes rike er nær!» (Matt 5,17) «Vend om» betyr å endre sinn og levesett. Vi blir altså oppfordret til å frasi oss våre egne veier, og gå hans vei. Derfor ble også de første kristne kalt «tilhengerne av denne Veien» (Apg 22,4). Det var ikke et mangfold av veier, levesett og lærer. Men en trofasthet til apostlenes lære og fellesskapet om bønnene og brødsbrytelsen (Apg 2,42). Jesus, som er selve Veien, lærte sine disipler hvordan denne veien praktiseres gjennom Bergprekenen (Matt 5-7). Det var denne endrede livsstilen, og helhjertede trofastheten til apostlenes lære, som skapte en slik enorm revolusjon i sin samtid og gjennom 2000 år med misjon verden over!

Så hva var Apostlenes lære om enighet og uenighet i menigheten? Visst må de ha løftet frem uenighetsfellesskapet som et forbilde? Her er et utdrag fra apostelen Paulus sine skrifter:

Rom 12:16  Hold sammen i enighet. Gjør dere ikke for høye tanker, men hold dere gjerne til det lave, og vær ikke selvkloke. 

Rom. 15:5  Må tålmodighetens og trøstens Gud hjelpe dere alle til å vise enighet, etter Jesu Kristi vilje. 

2 Kor. 13:11  For øvrig, søsken, gled dere! Ta imot både rettledning og oppmuntring! Vis enighet, hold fred, så skal kjærlighetens og fredens Gud være med dere. 

Fil. 4:2 Jeg formaner deg, Evodia, og deg, Syntyke: Kom til enighet i Herren! 

Ut fra kirkens historie og Skriften selv kan jeg ikke se at vår idylliske tanke om et uenighetsfellesskap er noe vi skal ønske oss som kirkesamfunn og menigheter.

Jo da, vi skal være forskjellige som personer, ha ulike interesser, kulturer, klesstil, etnisitet, humor, musikksmak, utdanning, politiske syn osv. Men et mangfold av lærer fører til splittelse! Joda, vi skal diskutere lærespørsmål og hva dette vil bety for oss i dag, få dypere innsikt i Skriften og teologiske spørsmål. Men når «trosbekjennelsen» er skrevet står vi sammen i enighet! Skulle jeg være uenig, må jeg ta konsekvensene av det, ikke skape splid, men heller finne et fellesskap hvor vi kan leve i fred med hverandre. Slik gjorde jeg det selv i 2005 da jeg meldte overgang fra Den norske kirke til Den evangelisk lutherske Frikirke.

Nå har Frikirken, gjennom mange år, diskutert og samtalt over skriftsyn og samlivssyn. Synoden bekreftet i juni Frikirkens lære på disse punktene. Heretter er det opp til den enkelte av oss om vi vil lage splid med vår uenighet. Eller skal vi lære av kirkehistorien, Jesus og apostlene om å omvende oss og gå Veien sammen i fellesskap? Ikke som et uenighetsfellesskap, men i enighet om våre sentrale lærespørsmål og veien videre.

Gå i fred og tjen Herren med glede!

Jon Daniel Roum

Hønefoss