VEIEN er et redaktørstyrt medium, medlem av Fagpressen og eid av Frikirken. Denne spalten heter YTRINGER. Meninger i teksten står for skribentens regning og er sendt inn som et debattinnlegg. Hvis du ønsker å delta i debatten, kan du kommentere under artikkelen.

Med dette innlegget ønsker jeg å gjøre et utvidet bidrag til dialogdokumentet. Vi opplevde et behov i Hamar Frikirke for utvidet presentasjon av den teologiske utlegningen av bibeltekstene. Bidraget søker derfor å gjøre dette, samt si noe helhetlig om ekteskapet og bibelsyn. Innlegget er notater i forbindelse med en undervisning og bærer preg av muntlig språk.

Innhold

Grunnholdning og hjertelag 

1 mosebok 2,18-25

3 mosebok 18,22 og 20,13

1 kor 6,9-11 og 1 tim 1,8-10

Romerne 1, 18-32, særlig vers 24-28.

Matteus 19,3-6 og Evangeliene

Oppsummering og konklusjon:

Fotnoter

 

Grunnholdning og hjertelag 

I møte med denne samtalen tror jeg ydmykhet og varsomhet er verdier verdt å kjempe for. På grunnlag av dette kan frimodighet og tydelig finne sin plass, uten at det blir arrogant og nedlatende. Derfor fastholder jeg at mine meningsmotstandere oppriktig søker å finne Guds vilje. Jeg må ta dem på alvor.

I presentasjonen av «det andre synet» strekker jeg meg mot stålmannsargumentasjon, i motsetning til stråmannsargumentasjon. Det betyr at jeg etter beste evne fremstiller det andre synet slik at det er gjenkjennelig for den andre parten. Man må kunne si: «Ja, dette er ganske likt det jeg mener». Jeg presenterer først det progressive synet, for så å respondere med det historiske synet.

Jeg bruker ikke progressivt som et ladet begrep. Det er kun ment som en kategori der man søker endring og utvikling av noe. Det historiske synet blir dermed motsatsen, altså det man har fastholdt historisk.

For enkelhetsskyld og av hensyn til omfang presenter jeg tolkningene av tekstene punktvis, i visshet om at det er forenklet og mye mer kunne blitt sagt. Punktene presenterer ulike tolkinger, eller ulike poeng som er viktig å trekke frem ved teksten. Dette er ikke ment til akademisk bruk, så kildehenvisningen er og sporadisk.

La oss gå til tekstene

 

1 mosebok 2,18-25

Skapelsesberetningen er et poetisk verk. Selv om den tolkes som det og ikke som en naturvitenskapelig beskrivelse av skapelsen, så åpenbarer skapelsesberetningen ordninger gitt av Gud. Den beskriver ikke alle nyanser og falsetter ved skaperverket. Spørsmålet er hvilke ordninger som normeres i teksten.

Trofastheten teksten omtaler er det vi kaller for paktelementet, at ekteskapet er en pakt. «Hold fast ved» betyr på hebraisk å klynge seg fast til, og det er det samme språket som brukes flere steder GT når pakten mellom israel og Gud omtales. Begge syn fastholder paktelementet.

Progressivt syn

1. Teksten er beskrivende, ikke normerende (deskriptivt vs preskriptivt perspektiv). Kjønn beskrives og forutsettes, men ikke som en ordning. Megan Defranza skriver om dette i sin bok «Male, female og intersex in the image of God» at bibelens skapelse beskrives i motsatser: natt & dag, land & hav, osv. Men det alle vet at også er der, men som ikke beskrives er skumring, eller sumper, eller amfibier. Forståelsen av kjønn er dermed en beskrivelse av to motsatser, men ikke som lukkede kategorier. Dette åpner opp for flere kjønnsforståelser, og sånn sett også andre forståelser av kjønnets betydning for seksualitet og samliv. Dette har blant annet Elisabeth Meling i Skeivt Kristen Nettverk skrevet om. [1]
2. Et annet syn er at teksten er normerende, men det er fellesskapet og trofastheten som er ordningen, ikke kjønnet. Fordi det ikke er godt å være alene, forventer heller ikke Gud at en gitt gruppe mennesker skal være alene. Når Gud da gir Adam en hjelper av samme slag forutsetter dette, ifølge Terje Hergertun[2] en hjelper som deler Adams menneskelighet og er av samme natur. Hjelperen måtte være noe annet enn dyrene og noe annet enn Gud selv. Man lener seg også på versene fra kap 1,26 og 27 der Gud skaper ha-adam, mennesket/menneskeheten. Kjønn er underordnet for å dekke behovet i en hjelper. Kjønn er grunnleggende for det å være menneske, men ikke normerende. Det er fellesskapet i det rent menneskelige mellom to partnere i ekteskap som teksten normerer.

Historisk

1. Den historiske posisjonen leser hele skapelsesberetningen som preskriptivt og normativt. Vi kan ikke velge ut deler av beretningen som normativt og andre ikke. Dette gjelder også kjønn i den nevnte teksten. Skapelsesberetningen åpenbarer Guds vilje og ordning i poetisk språk.
2. På Hebraisk kommer kjønnsaspektet mye mer frem enn på norsk, noe Preston Sprinkle[3] har skrevet mye om. «Hjelper av samme slag» oversettes av fra det hebraiske «ezer kenegdo» (עֵ֖זֶר כְּנֶגְדּֽוֹ).  Kenegdo er et sammensatt ord bestående av Ke og Neged, der Ke betyr lik, lik som og Neged betyr motsatt, imot, foran. Denne hjelperen skal altså være lik, men motsatt, annerledes. Dette leder oss til at denne hjelperen ikke er å forstå som noe annerledes, som f.eks. forskjellen mellom dyr og mennesker. Nei, denne hjelperen er noe grunnleggende likt og grunnleggende annerledes. Det gir god mening å forstå dette som et menneske (grunnleggende likt) av et annet kjønn (noe motsatt og annerledes). Med dette poenget liggende tydelig i grunnteksten, blir tolkningen da at kjønn er både grunnleggende for det å være menneske og normerende for ekteskapsforståelsen som følger ut av fortellingen om hjelperen. Teksten normerer både fellesskap og kjønn i ekteskapsforståelsen.

 

3 mosebok 18,22 og 20,13

Tekstene er hentet fra taler/undervisningsbolker i 3 mosebok. Talenes hovedbudskap er hellighet. 3 mosebok sin referanseramme er Edens hage og skapelsesberetningen før syndefallet. Mosebøkene forteller om hvordan Gud søker å gjenopprette hagen og fellesskapet med menneskene ved at han skal ta bolig midt blant folket. Hellighetslovene er læren om hvordan folket skal føre sitt liv for å kunne ha fellesskapet med en hellige Gud, og hvordan de skal søke å ligne Gud i hellighet, fordi de er skapt i hans bilde. «Dere skal være hellige, slik jeg er hellig».

Progressivt

1. Én progressiv lesing vil lese hellighetstekstene som normerende, men tolker dem som grensesetting mot omkringliggende folk og kulturer. Når det da står om sex mellom to av samme kjønn som avskyelig referer det til avgudsdyrkelse, tempelprostitusjon og/eller maktmisbruk/overgrep i omkringliggende kulturer, slik det kanskje kommer frem i kap 20,23.
2. Hegertun refererer til svensken Jesper Svartvik sine tre forklaringer for budets rasjonalie:
   1. Ødsling av sæd som syndg.
   2. Penetrering av menn var å gjøre mannen til kvinne der mannen inntar en passiv rolle og dermed et brudd på kjønnsroller og kjønnsforståelse. Det ville vært skammelig for mannen å innta en slik rolle, blant annet pga det lave kvinnesynet.
   3. Hellighetslovene er tydelig på å holde ting adskilt. Forskjellige typer stoff skulle veves sammen, for eksempel okse og esel skulle ikke spennes sammen. Slik skulle også kvinner og menn holde seg til den gitte seksualiteten. Det er altså snakk om blanding av kategorier.
       

Ut av dette var det jødiske samfunnet totalt avvisende mot alle former for likekjønnet samliv, slik det også var på Jesu tid. Rasjonaliet bak forbudet er ikke relevant for oss i dag, da grensesettingen ikke treffer de kristne, trofaste samlivene vi kjenner i dag.

En annen lesing innebærer at moseloven ikke er normerende for den kristne kirke og den nye pakt, slik vi har lagt fra oss resten av renhetslovene, kultlovene osv. Dette opplever jeg som en begrenset posisjon i det frikirkelige i Norge, men som en større posisjon i det folkekirkelige og i deler av nordamerikansk kirkeliv.

Historisk

1. Moselovens hensikt er både å holde folket hellig og ta folket tilbake til edens hage. Når moseloven så tydelig avviser samliv mellom to av samme kjønn er det fordi moseloven lener seg på skaperordningen og søker å gjenopprette den gjennom hellighetsloven.
2. Det er ut til at teksten forutsetter likeverd og ikke misbruk, fordi begge partene straffes. Jon Tyson trekker frem dette elementet i sammenligning mot resten av moseloven.[4] Ved overgrep og voldtekt ble offeret aldri straffet, og moseloven har en streng rettferdighetssans og hensyntar offeret. Dermed er det lite sannsynlig at dette henviser til maktmisbruk og overgrep i omkringliggende kulturer, fordi begge parter straffes. Fra dette perspektivet kan tempelprostitusjon fortsatt være et relevant poeng.
3. Det nye testamentet avviser ikke moseloven, men ser faktisk ut til å både forutsette den og stramme den inn, spesielt i seksualettikken. Jesu bergpreken er et eksempel på dette. Disse teksten fram moseloven er derfor et uttrykk for Guds vilje for hellighet.

Det det interessant at man avviser disse versene fra moseloven, men tar med seg verset om å elske sin neste som seg selv – som står i kap 19. Noen progressive tolkninger risikerer å avvise utvalgte forbud, fremfor å gjøre et skikkelig tolkningsarbeid rundt hvilke av lovene som gjelder og hvorfor/hvorfor ikke. Hvorfor avvise dette forbudet i tekstrekken, men ikke budene om incest og sex med dyr som står i den nære konteksten?

 

1 kor 6,9-11 og 1 tim 1,8-10

Dette er to såkalte lastekataloger, altså lister over synder som faller under Guds dom, eller utenfor den sunne lære. Gresken i disse listene er svært mye diskutert, med særlig fokus på to viktige begrep:

Arsenokoites – menn som ligger med menn. Før oversatt med homofili. Betyr direkte oversatt «manneligger». Et helt ukjent begrep i sin samtid, og vi har knapt andre kilder som bruker dette begrepet.

Malekoi – menn som lar seg ligge med. Betyr direkte oversatt «myk».

Progressivt

1. Den store majoriteten av kilder fra samtiden peker i retningen av at seksuelle relasjoner mellom to menn, beskrev en relasjon uten mulighet for samtykke og trofasthet. Dette kan være overgrep og voldtekt, sex med slaver, eller seksuelle relasjoner mellom yngre mannlige tenåringer og eldre menn – det vi kjenner som pederasti (noe annet enn pedofili). Man mener at de seksuelle relasjonene man kjente til mellom to av samme kjønn er av ulik karakter sammenlignet med de trofaste likekjønnede relasjonene vi kjenner til i dag. Det er denne typen relasjoner Paulus har i tankene når han skriver.
2. Paulus bruker nye begrep som vi ikke kjenner til og vet ikke hva egentlig betyr. Det er allikevel rimelig å anta at når Paulus bruker Arsenkoites her, snakker han mest sannsynlig om altså seksuelle relasjoner der det er maktmisbruk eller maktubalanse mellom partene, uten mulighet for samtykke.
3. Malekoi referer til menns passive rolle som noe skamfullt i det jødiske samfunn. Paulus viderefører dermed den jødisk skam-ære kulturen, som vi har tatt et oppgjør med. Tolkningen er da at Arsenokoites og Malekoi referer til den aktive og passive part i sex mellom to menn.

Fordi Paulus her mest sannsynlig snakker om maktmisbruk og skam/ære-kultur, treffer ikke lastekatalogens forbud dagens trofaste ekteskap mellom to av samme kjønn.

Historisk

1. Kildene fra samtiden nevner oftest kun menn. Vi har allikevel kilder fra litteratur og kunst, spesielt vaser og keramikk, som refererer til det som ser ut som gjensidige, trofaste kjærlighetsforhold mellom menn og kvinner. I flere eksempler er partene på samme alder. Dette utfordrer dermed tanken om at Paulus kun adresserte det samtiden snakket om, som i hovedsak dreide seg om ubalanserte relasjoner. Samtidens samtale om seksuelle relasjoner mellom to av samme kjønn var altså mer mangfoldig enn den progressive siden vil ha det til å være. I romerbrevet adresser han for eksempel kvinner i det som ser ut som gjensidig seksuelt forhold.
2. Hvis det er snakk om maktmisbruk, voldtekt og pederasti, hvorfor bruker ikke Paulus de mange greske ordene som faktisk beskriver dette. Hvorfor setter han sammen nye begreper, for å beskrive en realitet de hadde begreper for? Her har den progressive siden et stort forklaringsproblem. Jeg mener det ser ut til at Paulus bruker generelle/generiske begreper for å beskrive noe allment, nemlig den seksuelle handlingen i seg selv.
3. Begrepene tas fra 3 mos kap 18 og 20. Arsen og Koites finner vi i den greske oversettelsen av moseloven. Det er rimelig å anta at Paulus her har satt sammen ord fra moseloven for å danne et begrep som beskriver en handling, nemlig sex mellom to av menn. Det Paulus gjør da er at han knytter etikken opp mot moseloven og dermed også Guds skaperordning og hellighetslov. Jeg mener at å tolke disse versene på noen annen måte virker unødvendig anstrengt og et forsøk på å bortforklare Paulus som en lovlærer. Den norske oversettelsen «menn som ligger med menn» og «menn som lar seg ligge med» er mest sannsynlige gode oversettelser som adresserer handlingen Paulus faktisk adresserer.

Det er et problem her og det er at kildene vi har gir oss kun et vindu inn i den rike eliten. De var de som skrev litteratur og lage kunst – stort sett til og om sin egen sosiale omgangskrets. Vi vet derfor lite om arbeiderklassen, som utgjorde 90% av befolkningen. Å lene seg på den historiske samtiden er derfor en metodisk svakhet for både progressiv og historisk side. Samtidig må vi huske på at Paulus var en arbeider som levde tett på vanlige folk og skrev på koinégresk, som var det allmenne språket. Kanskje Paulus egentlig er det vinduet vi trenger for å forstå arbeiderklassen?

Jeg mener uansett vi må tolke Paulus sine brev ved å lese Paulus først og fremst som en lærd jøde, som skrev fra et jødisk perspektiv. Vi må forstå Paulus sin referanseramme, som er loven og profetene.

 

Romerne 1, 18-32, særlig vers 24-28.

Vers 28 sier at de ikke «brydde seg om å kjenne Gud». Det kan være krevende å møte når man oppriktig søker å kjenne ham. Få kristne som kjenner på følelser for samme kjønn vil si at dette beskriver deres realitet, at de ikke har brydd seg om å kjenne, enten det er konservative eller progressive. Derfor er teksten fra romerbrevet ofte den mest krevende å møte emosjonelt sett.

Progressivt syn:

1. Det var flere filosofer i antikken som søkte å svare på hvorfor noen tiltrekkes det samme kjønn, med et vidt spenn av teorier. Det «romerske» synet på årsaken til begjær mellom to av samme kjønn var begjær og lidenskap ute av kontroll. Platon støtter dette. Den jødiske filosofen Philo mente det samme[5]. Det var altså ubegrenset lidenskap som var årsaken til tiltrekningen mot samme kjønn Det er dette Paulus sikter til i teksten. Dette begjæret ute av kontroll kommer fordi de ikke brydde seg om å kjenne Gud, som var tilgjengelig for dem å kjenne. Avgudsdyrkelse førte altså til et begjær ute av kontroll som gjorde at de endte i slik lidenskap. Dermed blir romerne 1 vanskelig å anvende på kristne homofile i dag, som oppriktig søker å kjenne Gud, som ikke opplever et begjær ute av kontroll, som fortsatt tiltrekkes det samme kjønn og søker trofast forpliktende ekteskap.
2. William Loaders[6] poeng er at Paulus antok at alle mennesker var født det vi i dag ville kalt heterofile. Når han da snakker om naturlig/unaturlig er det et resultat av at de bryter med skaperordning ved valg. Man leser derfor teksten som en psykologisk analyse av mennesker, blant annet fordi vers 21 leder an i den retningen: De brydde seg ikke om å kjenne Gud, derfor overga Gud dem til sviktende dømmekraft. Paulus adresser derfor både tiltrekningen og handlingen som et resultat av å ikke kjenne Gud. Kritikken mot teksten kommer da fra en erkjennelse av at dette ikke er noe man kan tolke fra en psykologisk side. En homofil er homofil. Det er ikke et resultat av å ikke kjenne Gud. Konklusjonen er derfor at Paulus sin forståelseshorisont, hans kunnskap, var mangelfull. Noen mennesker er født homofile, og derfor treffer ikke kritikken.

Klassisk historisk syn:

1. De «romerske» meningene bak hvorfor man har begjær mot samme kjønn var mer variert enn at det kun handlet om begjær ute av kontroll. Den progressive konklusjonen trekkes for raskt. Samtidsdiskusjonen var mer mangfoldig enn konklusjonen gir inntrykk av.
2. Paulus hadde ikke språk for kategoriene Loader bruker, som homofili og heterofile. Legning var ikke i hans forståelseshorisont, så å lese legning inn som en psykologisk faktor i tolkningen er å lese noe inn i datidens kultur som rett og slett ikke var der.
3. Samtidens diskusjoner om begjær ute av kontroll ser ikke ut til å nevne kvinner i særlig grad. Når kvinner nevnes spesifikt her, er det usannsynlig at det er begjær ute av kontroll Paulus her referer til. Hadde Paulus lent seg på datidens filosofer som arbeidet med dette, ville han ikke anvendt dette på kvinner.
4. Naturlig/Unaturlig peker mot skapelsesberetningen og moseloven. Det som er naturlig, er det Gud har ordnet og åpenbart i loven.
5. Gjensidighet en nøkkelfaktor: «De brant i begjær etter hverandre». Dommen treffer begge parter: «Gud overga dem». Gjennom både moseloven og bibelen kommer Guds dom frem som rettferdig. Ofre for voldtekt straffes for eksempel ikke. Når begge parter adresseres her peker det på gjensidighet i tiltrekning og likeverdig ansvar for sine handlinger. Det er altså handlingen, ikke årsaken til handlingen, som dømmes.

 

Matteus 19,3-6 og Evangeliene

I teksten fra M og parallellteksten i Markus blir Jesus utfordret på sitt syn på skilsmisse. Bortsett fra disse tekstene sier Jesus lite om ekteskapet i seg selv.

Progressivt

1. Jesus svarer på skilsmissespørsmålet ved å indirekte utfordre det underliggende lave kvinnesynet. Han korrigerer en bruk og kast kultur blant jødiske menn ovenfor kvinner. Jesus gjør derfor her en sosialetisk korreksjon og gjør et forsvar for den marginaliserte part i et ekteskap. Han sier ikke noe om trofast samliv mellom to av samme kjønn. Teksten kan derfor ikke brukes normerende om synet på likekjønnet samliv.
2. Jesus sier generelt ingenting om samliv mellom to av samme kjønn. Fordi Jesus aldri uttaler seg om det vi i dag kjenner som trofaste samliv mellom to av samme kjønn som også ønsker å følge Jesus, kan vi ikke ta Jesus til inntekt for et historisk syn på ekteskap i så måte. Hadde dette vært viktig for Jesus hadde han nevnt det.
3. Jesus har dessuten med sin praksis og lære vist at omsorg for og fellesskap for marginaliserte mennesker er i kjernen av evangeliet. Når de som er tiltrukket av samme kjønn deler erfaringer av en kirke som oppleves skadelig og hemmende for livsutfoldelsen, vil Jesus omsorg omfatte dem og bekrefte deres lengsel. Jesu sosialetiske lære og praksis ville ha bekreftet det vi i dag kjenner som trofast samliv mellom to av samme kjønn.

Historisk

1. Det er riktig at Jesus gjør en sosialetisk korreksjon av det lave kvinnesynet. Selv om teksten omtaler skilsmisse, korrigerer Jesus jødenes praksis og lære for skilsmisse ved å henvise til det Moseloven egentlig henviser til, nemlig skapelsen og ordningene gitt der. Hovedpoenget til Jesus gjøre med setningen: «Fra begynnelsen». Selv om temaet er skilsmisse, bekrefter Jesus Guds skaperintensjon for ekteskapet: Det er en ordning gitt av Gud, der Gud handler for mann og kvinne. De skal holde trofast sammen fordi de er ett. Jesus bekrefter altså ekteskapet og kjønnsnormen med disse ordene.
2. Begrepet «porneia», som vi oversetter med hor, referer stort sett til all form for seksuell handling utenom ekteskapet mellom mann og kvinne. Jesus bruker også dette begrepet i sin undervisning, blant annet i bergprekenen. Den jødiske teologien og kulturen var i årene før, under og etter Jesus totalt avvisende til all sex utenfor ekteskapet, særskilt mellom to av samme kjønn. Sprinkle[7] sier at dette er oppsiktsvekkende. At jødene over så lang tid var så samstemt i et etisk spørsmål er interessant, fordi jødene diskuterte og var mye uenige om mange teologiske og etiske dilemmaer. Oppstandelsen og troen på engler er to slik eksempler. Det ser ut til at Jesus med sine ord, og det bibelske språket om porneia i sin helhet avviser alt utenom ekteskapet mellom en mann og en kvinne. Det ser også ut til at man på Jesus tid har tatt et oppgjør med flerkoneriet som vi ser beskrevet i GT (Beskrevet, men aldri normert som Guds vilje). Totalen i evangeliene er normerende for synet på seksualitet og ekteskap.

 

Oppsummering og konklusjon:

La meg prøve å oppsummere de røde trådene i hvordan tekstene tolkes, og hva jeg kommer frem til av konklusjoner for ekteskapet.

Vi ser jevnt over to ulike perspektiver, eller retninger om du vil:

1. Skapelsesperspektivet via Moseloven, bekreftet av Paulus og Jesus vs kulturperspektivet der avgrensningene gjelder samliv og kultur som ikke treffer dagens kontekst.
2. Sagt på en annen måte: Skapelsesordning vs kulturell kontekst.
3. Sagt på en tredje måte: Skriver bibelen til en kulturell kontekst – eller skriver bibelen fra en kulturell kontekst.

Selv om de etiske tekstene om homofilt samliv skulle vise seg å ikke avvise homofilt samliv, mener jeg at skapelsesberetningen gir en tydelig og normerende skaperordning som Jesus bekrefter og styrker. Det ser for meg ut til at en kristent ekteskap umulig kan adskilles fra kjønnsforståelsen. Mannen og kvinnen skulle være like, men ulike i sin enhet.

Luther sa at ekteskapet er borgerlig ordning og ikke et sakrament. Hvis jeg har forstått det rett, skjedde dette som en reaksjon på den romersk-katolske kirkes sakramentsyn. Jeg er enig i at ekteskapet ikke er et sakrament, men det har en sakramental karakter. Jesus var tydelig: «Det som Gud har ført sammen skal ikke mennesker skille». Det sier meg at Gud gjør noe i ekteskapsinngåelsen. Dermed er ekteskapet mer enn en borgerlig ordning. Det er et mysterium, et sted hvor Gud handler for at mann og kvinne skal bli ett. Dette uttrykker også liturgien vår tydelig.

Så hva er bibelens syn på ekteskap? Det er en livslang pakt mellom en mann og en kvinne fra forskjellige familier, der forplanting kan skje og partene blir ett fysisk i det seksuelle, ett sjelelig i forpliktelsen til hverandre og ett åndelig fordi Gud faktisk fører dem sammen. Ekteskapet er dermed en god ordning og gave til mennesket og en profetisk speiling av forholdet mellom Jesus og Kirken, Gud og hans folk.

Litt spissformulert kan det sies på denne måten: Alle former for samliv som ikke er innenfor dette er derfor ikke et ekteskap i Guds øyne og faller dermed inn under kategorien brudd på ekteskapet, det NT kaller porneia, ofte oversatt til hor. Dette er et perspektiv dialogdokumentet også løfter frem i ett av sine innlegg.

Bibelsyn

La meg avslutte med å si noe om bibelsyn.

Den høyt anerkjente teologen Tom Wright  er opptatt av at Bibelen, slik vi har den i dag, er den Bibelen Gud ville at vi skulle ha.[8] Poenget hans er at Bibelen er nok til å åpenbare Gud, til å veilede oss og til å tolke vår virkelighet.

Den norske kirke landet i sin utredning i 2013 på at særlig Paulus er konsekvent avvisende til seksuelt samliv mellom to av samme kjønn. Likevel fremkommer det i utredningen at det vi i dag kjenner som trofaste samliv mellom to av samme kjønn, er så fjernt fra det samlivet Bibelen avviser, at vi kan åpne opp for dette. Dette gjelder også fordi Bibelen ikke ser ut til å forholde seg til legning, kun den seksuelle handling.[9] Konklusjonen blir at Bibelen ikke er nok for å tolke vår erfarte virkelighet. Dette forstår jeg som en tydelig endring i bibelsyn.

Slik jeg forstår progressiv side i Frikirken, argumenteres det fra flere på liknende måte. Bibelen sier ikke nok, eller ingenting, om legning eller det vi kjenner som trofaste samliv i dag. Derfor er man også uenig med synoderådets vedtak om at samlivsteologi er et sentralt lærespørsmål (et bekjennelsesspørsmål). Siden Bibelens bud ikke er dekkende, må man ta i bruk andre bibelske verdier i tolkingen av dagens virkelighet, f.eks. nestekjærlighetsprinsippet. Det fastholdes likevel at man står for et konservativt bibelsyn, blant annet fordi man gjør et grundig tolkningsarbeid.

Problemet er at Bibelen sier noe om hva nestekjærlighet innebærer. Jeg synes derimot å høre/lese at de fleste som bruker nestekjærlighetsprinsippet, eller andre verdier som «love is love» og lignende, har sin helt egen subjektive definisjon av hva nestekjærlighet er. Det er også interessant å merke seg at når Jesus siterer nestekjærlighetsbudet, siterer han hellighetsloven fra 3 mos 19. Hellighetslovens seksualetikk er man i stor grad avvisende til Lar vi hele bibelen forme vår forståelse av nestekjærlighet, eller lar vi vår moderne forståelse av begrepet, forme hvordan vi leser Bibelens bruk av begrepet? Hva tolker hva?

Terje Hegertun har understreket at nestekjærlighet må settes opp mot Jesu påstand: «på frukten skal treet kjennes». Altså, på frukten skal man måle teologien. Når teologi skader, kan teologi umulig var god teologi. Men er det teologien som skader, eller kanskje mer forvaltningen og formidlingen av den? Hva når teologien forventer at vi ikke skal benekte Jesus som Herre. Martyrene i Iran, eller de forfulgte i Laos, erfarer tydelig at teologien skader. Dette er det Andreas Masvie kaller for den moderne herlighetsteologien.[10] Før handlet herlighetsteologien om å velstand og fremgang, i dag handler den om velvære og fravær av lidelse. Problemet er at særlig det nye testamentet forutsier lidelse, motgang og forfølgelse i etterfølgelsen av Jesus. Sier jeg med dette at all lidelse for Jesus er god lidelse? Nei, men det jeg sier er at å bruke «på frukten skal man kjenne teologien» som tolkningsnøkkel er for svakt. Det er et annet skriftsyn enn det frikirken forfekter, også i den reviderte skriftsynserklæring.

Alle mennesker tolker Bibelen, og alle er preget av våre liv og våre erfaringer. Likevel må vi gjøre den intellektuelle jobben å forsøke å legge oss selv til side og lese tekstene så godt vi kan, slik de første kristne hørte og leste dem. Vi må gjøre en grundig tolkningsjobb. Når det kommer til anvendelsen, har vi et valg: Skal vi anvende teksten ved å la den tolke oss, våre liv og vår virkelighet, eller skal vi anvende våre liv og vår virkelighet til å avvise en mulig anvendelse av teksten? Jeg mener det må ligge en nødvendig prioriteringsrekkefølge her. Bibelen må først få tolke meg, mitt liv og virkeligheten jeg er en del av.

I lys den reviderte skriftsynserklæringen risikerer man å få en ubalanse i sitt tolkningsarbeid, mellom skriften som guddommelig og menneskelig.[11] Hvis Bibelen ikke er tilstrekkelig til å tolke vår virkelighet, er den da vår øverste norm? Jeg mener nei.