Ut av komfortsonen

VEIEN er et redaktørstyrt medium, medlem av Fagpressen og eid av Frikirken.

Denne spalten heter YTRINGER. Meninger i teksten står for skribentens regning og er sendt inn som et debattinnlegg. Hvis du ønsker å delta i debatten, kan du kommentere under artikkelen.

I likhet med flere andre kirkesamfunn er Frikirka i krise, utløst av ulike syn på likekjønna samliv. Dessuten er det tilbakemeldinger om dårlig ytringskultur. Sjøl har jeg holdt meg i bakgrunnen og ikke ytret meg om homofilt samliv, noe som delvis skyldes at jeg er feig og konfliktsky. En annen grunn er at jeg som ung og ny eldste for mange år siden ble kastet ut i en vond sak som gjaldt samliv mellom to av samme kjønn. Det gjorde noe med meg, jeg fikk berøringsangst. Da bestemte jeg meg for at jeg aldri mer skulle engasjere meg i debatten om homofili.   

Dette løftet holdt jeg fram til for noen få år siden da jeg i Budbæreren våget meg frampå i en liten artikkel om et mulig kompromiss når det gjaldt likekjønna samliv. Straks plasserte noen meg i kategorien liberal – ferdig med han! Et effektivt våpen som gir stor frimodighet til å ytre seg på nytt.  Likevel legger jeg hodet mitt på blokka nå. 

Hva kan Apostelmøtet lære oss?

Som kirkesamfunn kan vi lære mye av Apostelmøtet i Jerusalem år 48/49. (Apg kap. 15). Drar vi en sammenligning med samlivssaken, var de fleste på Apostelmøtet liberale. Den gangen gjaldt det grunnlaget for frelsen: Noen fariseere som var blitt kristne, mente at ikke-jøder måtte holde Moseloven og la seg omskjære for å bli kristne. Den gangen sto det om kristendommens sjel, det gjør ikke samlivsdebatten. Uenighet om likekjønna samliv er derfor som krusninger på overflata sammenligna med diskusjonen på Apostelmøtet da det virkelig brøt på dypt vann. Utfallet av debatten som foregikk på Apostelmøtet, ble en felles erkjennelse av det som hører med til frelsesgrunnlaget, samtidig ble det presisert at de skulle holde seg borte fra blodmat, kjøtt fra kvalte dyr og fra dyr som var ofret til avgudene, og hor. 

De «liberale» på Apostelmøtet mente det var urimelig å kreve at ikke-jøder måtte omskjæres og følge hele Moseloven, noe som verken de sjøl eller forfedrene maktet å bære. De mente at alle vi blir frelst av nåde uten å følge Moseloven.

Overført på samlivsetikken betyr det at det er urimelig å pålegge de homofile og lesbiske seksuell avholdenhet siden de fleste av oss heterofile ikke klarer det fordi seksualiteten er en så viktig del av vår identitet.  

Ja til homofile og lesbiske i menigheten

Jeg vil derfor ta godt imot homofile og lesbiske par som måtte komme til menigheten, og ønsker at de får oppgaver ut fra nådegaver og skikkethet, noe som også gjelder heterofile. Sjøl om det ut fra tradisjonen blir en fremmed tanke for meg, vil jeg gå en runde med meg sjøl, og om nødvendig gå ei ekstra mil sammen med dem det gjelder og dele noe av den smerte og utenforskap som de har opplevd i kristne sammenhenger.

Vi lever alle i synd!

Et tilbakevendende argument er at det er forskjell på å ha en homofil legning og det å leve ut denne legningen, da lever vi i synd. Det er en kjensgjerning at vi alle lever i synd, ellers hadde vi ikke hatt behov for daglig syndsbekjennelse. Det er bare å henvise til Jesu ord om at den som ser med begjær, har begått ekteskapsbrudd i sitt hjerte. Det hjelper heller ikke å ta Jesus bokstavelig og rive ut øyet dersom vi fristes til synd på dette området. Som ung voksen var jeg med i ei bibelgruppe der en eldre enkemann med utgangspunkt i dette bibelordet kom med et hjertesukk bekjente: Nå er jeg blitt nesten blind, men tankene, begjæret, er der like fullt! 

Også i andre sammenhenger lever vi i synd midt i menighetslivet. Det er nok å nevne rivalisering, maktkamp, intriger og uforsonlighet. Nei, synden sitter ikke i kjønnsorganene våre, men i et hardt og uforsonlig hjerte.

Men trenger de å gifte seg?

Det ser ut til at hovedspørsmålet i den kirkelige debatten om likekjønna samliv, er om homofile og lesbiske skal få gifte seg på lik linje med heterofile. Siden mitt inntrykk er at de fleste av biskopene i Den norske kirke i dag godkjenner samboerskap som legitim samlivsform for prester, burde samboerskap være en god løsning i stedet for ekteskap også for likekjønna.  Et alternativ kan også være at kirka gir fra seg vigselsretten, og at alle ekteskap blir inngått borgerlig. Da vil problemet med kirkelig vigsel av likekjønna falle bort, og det vil trolig bli lettere å finne en løsning flere kan leve med.

Det fins likevel både historiske, ideologiske, teologiske og praktiske argumentet for å begrense ekteskapet til å gjelde bare heterofile, blant annet følgende:

• Historisk kan vi se på ekteskapet som et vern for den svake part, først og fremst barna, men også for kvinner som tidligere sto svakt rettslig. 
•  I de aller fleste kulturer blir ekteskap tolket som forpliktende samliv mellom én mann og ei kvinne.
• Vigsel av likekjønna kan skape distanse i møte med kristne og andre, for eksempel muslimer, fra deler av verden der dette er en fremmed tanke.
• Likekjønna vigsel fører til polarisering i kirkesamfunnene med økt fare for oppsplitting, noe vi ikke er tjent med.  
• Å omdefinere ekteskapet betyr å endre læra om ekteskapet slik det blir forkynt i vigselsritualet. 

Veien framover

Jeg har liten tro på videre utredning av temaet. Det har vært grundig utredet i årtider, særlig av Dnk. Det gjenstår å se om det er mulig å komme fram til nye teologiske tolkninger som kan gjøre det lettere å fatte et vedtak som tjener kirkesamfunnet vårt. Og mens utredningen foregår, utsettes saken, flere blir frustrerte, trekker seg tilbake, våger ikke å yre seg og melder seg ut. 

Igjen kan Apostelmøtet vise vei. Det fortelles om hard diskusjon på møtet, og det ble sikkert framført mange teologiske argumenter for og mot sakene som ble drøfta. Et gjennomgangstema i debatten var likevel at de ikke skulle legge byrder på andre som de ikke klarer å bære sjøl! Det var klokt og raust sagt. Spørsmålet er om de som bestemmer i kirkesamfunnet, klarer å være like kloke og rause.

Bjarne Lindbekk,

Stavern