Marianne Killerud Skyvulstad skriver tankevekkende om en viktig sak som er aktuelt nå disse dager, før Stortinget skal stemme over utvidelse av abortgrensen. – Jeg er kvinne selv, og har ingen grunn til å hverken fordømme eller rakke ned på andre kvinner, tvert imot. Allikevel mener jeg at det er på tide å stå opp for det utsatte barnet, skriver hun.
VEIEN er et redaktørstyrt medium, medlem av Fagpressen og eid av Frikirken. Denne spalten heter YTRINGER. Meninger i teksten står for skribentens regning og er sendt inn som et debattinnlegg. Hvis du ønsker å delta i debatten, kan du kommentere under artikkelen.
Livet under mors hjerte; så godt, men også så farefullt.
Jeg synes mer og mer i diskusjonen om abort, og nå med forslag til utvidelse til uke 18, at vernet om den lille i mors liv får mindre fokus. Hva skjer? Det brukes UTEstemme om kvinnens kropp, mens stemmene for de stille barna rakkes det ned på, og får hylekoret til å bli større. Jeg er kvinne selv, og har ingen grunn til å hverken fordømme eller rakke ned på andre kvinner, tvert imot. Allikevel mener jeg at det er på tide å stå opp for det utsatte barnet. Hvorfor har det blitt så galt?
Det ufødte barnet er jo deg og meg, og Kari og Ole... Vi har jo alle vært der, har vi ikke? Da jeg var et foster, så var det jo meg, med mine gener til å bli blond, til å ligne på min fars slekt, til å bli unik og ulik alle andre, med min trassige personlighet, mine evner og anlegg. Fosteret var ikke noe helt annet, det var meg! Jeg hadde mitt eget hjerte, mine egne ben og armer, mine egne øyne, og i uke 18, til og med mitt eget fingeravtrykk.
NHI kan også fortelle meg at jeg i uke 18 kunne oppfatte sanser som berøring, smak, lukt, syn og hørsel, og jeg kunne sparke, sprelle og snu meg. De 20 melketennene lå klare i gommene, og til og med min egen livmor og eggstokker var anlagt så tidlig. Forresten, så kan NHI fortelle at allerede i uke 12 var alle organene på plass, og jeg skulle bare inn i vekst-og modningsfase.
Slik var det med deg også. Og hva er det som gjør at man ikke klarer å se at de andre fostre er fremtidens «deg og meg»? Det er ikke at alle lemmer er fullt utviklet, som gjør fosteret til et mennesket. Det er dna, som er oppskriften for menneskets unike egenskaper. Fantastisk!
Så var det ingen idyll for mamma, eller andre vordende mødre. Det kunne være en tøff kamp å kjempe livet igjennom. Og for noen blir ikke dette mulig, det er sant. De skal vi ta vare på, med kjærlighet. Poenget mitt er politikeres og samfunnets syn på å fjerne livets mulighet til de allerede levedyktige i mors liv. Det er der de små er gitt sine livsbetingelser, for vekst og modning. Det skulle være det tryggeste stedet.
Jeg liker slektsforskning, og slektshistorie. Og i min slekt er det formødre som bar skammen for graviditet utenfor ekteskap, som på den tiden var foraktelig. Da må jeg stoppe opp, sørge.., men også hedre. For på grunn av deres liv, ble det mange store grener på slektstreet, og en god arv som ble gitt videre. Det vi gir, er ikke smått. Nei, det gir kommende slekter og samfunn enorme verdier.
«Tider skal komme, tider skal henrulle, slekt skal følge slekters gang..» heter det i julesangen. Hvert foster som får livets rett, kan bli en hel slekt, med dine beste egenskaper nedarvet i en vev av ulike utgaver. Mørke tråder i en vev, gjør bildet enda klarere. Lykken er å se oss sammen!
Marianne Killerud Skyvulstad
Stavern