Tor Erling Fagermoen svarer Gunnar Johnsen, i et eget innlegg. – La meg først si at jeg deler hans pastorale innsteg i dette. Dokumentet «Omsorg for liv og lære» ivaretar den enkeltes verdighet i vanskelige saker. Men det er altså ikke «kirketukt» som er mitt utgangspunkt i denne samtalen om medlemmer med stemmerett, skriver Fagermoen.
VEIEN er et redaktørstyrt medium, medlem av Fagpressen og eid av Frikirken. Denne spalten heter YTRINGER. Meninger i teksten står for skribentens regning og er sendt inn som et debattinnlegg. Hvis du ønsker å delta i debatten, kan du kommentere under artikkelen.
Takk til Gunnar Johnsen for en god og grundig beskrivelse av Frikirkens ordninger for stemmerett i lokalmenigheten i Magasinet Veien 5.mars. Jeg er spesielt glad for hans gjennomgang av den historiske bakgrunnen for ordningene vi har. Tilblivelseshistorien er essensiell for å forstå hvem vi er.
La meg først si at jeg deler hans pastorale innsteg i dette. Dokumentet «Omsorg for liv og lære» ivaretar den enkeltes verdighet i vanskelige saker. Men det er altså ikke «kirketukt» som er mitt utgangspunkt i denne samtalen om medlemmer med stemmerett.
Nettopp dette var viktig på Synoden i 2022. Formuleringer om deltagelse som forutsetning for stemmerett ble bevisst flyttet fra «Vern om Lære og liv» til Medlemsparsgrafen i forfatningen. Stemmeretten knyttes dermed til en positiv forventning til de som vil være medlemmer, i stedet for å skulle assosieres med «kirketukt».
Dette er en viktig endring. Medlemsparsgrafen sier med dette noe om vår forståelse av hva det er å være kirke, selve ekklesiologien vår. Visjonen til Frikriken handler om fellesskap, ikke om kirkedemokrati.
Det kan virke som om Gunnar Johnsen bevisst underspiller formuleringen i forfatningens paragraf 5 som omhandler deltagelse. Men det står altså: «Medlemmer som ønsker stemmerett i menighetsmøte kan oppnå dette etter fylte 15 år. De må (…) ta del i menighetens fellesskap der ord og sakrament forvaltes.»
Over tid kan forutsetningene for stemmerett endre seg. Derfor er det helt vanlig praksis for flere pastorer jeg har snakket med å jevnlig gå gjennom medlemslistene. Personer som av ulike grunner har sluttet å gå bør kontaktes av eldsterådet. De bør få vite at de er savnet. Og rent prinsipielt er det altså slik at for å være medlem med stemmerett må de delta aktivt i menighetens liv. Er man satt til side for en periode skal eldsterådet selvfølgelig vise skjønnsomhet. Medlemmer som flytter, begynner i andre menigheter eller av andre grunner avslutter sitt engasjement hos oss skal ikke styre i kirka vår.
Vi er en fellesskapsbyggende kirke. Vi er ikke en organisasjon for kirkepolitikk. Det gir ikke mening at medlemmer med stemmerett bare viser seg når store og kontroversielle saker skal avgjøres, mens de uteblir når menigheten samles og ikke deltar i gledene med å gi evangeliet videre til nye mennesker og nye generasjoner i fellesskap.
Det er helt riktig som Gunnar Johnsen påpeker at kirkemedlemskap kan stikke dypt. La oss derfor snakke varmt om det å være vanlig medlem. Både tilhørighet og rettigheter til kirkelig betjening er intakte for dette nivået av medlemskap.
Tor Erling Fagermoen
Pastor i Bergen Frikirke