Anne Nordvoll var med på flertallsuttalelsen teologisk utvalg skrev i 2016 og som dialogutvalget lener seg på i sitt dokument som er en del av sakspapirene til årets synodemøte. Nordvoll har imidlertid beveget seg og bekrefter overfor VEIEN at hun ikke ser saken som en bekjennelsessak. Dette skjedde etter at hun leste seg opp på hva Luther sa om at ekteskapet tilhører "det verdslige regiment".
VEIEN er et redaktørstyrt medium, medlem av Fagpressen og eid av Frikirken. Denne spalten heter YTRINGER. Meninger i teksten står for skribentens regning og er sendt inn som et debattinnlegg. Hvis du ønsker å delta i debatten, kan du kommentere under artikkelen.
Red merk: Teologisk fagråds uttalelse fra 2016 kan leses i sin helhet her
Anne Nordvoll har tidligere skrevet om Luthers syn på ekteskapet i en artikkel her.
Skriften alene
Som pastor i Frikirken kom jeg med i en gruppe som skulle drøfte spørsmålet om homofili. Vi brukte masse tid, mange ressurser, og vi møttes flere ganger. Vi visste at vi hadde ulikt syn og slo fast: «Det er ikke farlig å være uenig, for dette kan ikke være et bekjennelsesspørsmål!» Vi hadde en god tone, leste tekster, fortalte om ulike erfaringer i forhold til mennesker vi kjente. Vi delte mange tanker, og som forventet endte vi opp med en delt innstilling. At vi ikke kunne enes, handlet nok ikke om at «Skriften alene» ikke var vårt felles utgangspunkt, men mer at det finnes så mange ulike oversettelser av Bibelen, som gir bedre grunnlag for tolkning. Det er faktisk mulig å komme til noe ulik tolkning ut fra samme bibelsyn.
Vår kirkefader Martin Luther ber oss om å lese de uklare tekstene i lys av de klare. Han kaller «Skriften alene» en av byggesteinene for kirken. Vulgata, ble nedskrevet på latin, på 400-tallet av Hieronymus. Denne bibelteksten, ble sjelden eller aldri sammenlignet med de greske og de hebraiske originaltekstene. Den katolske kirke hadde og har fortsatt den latinske oversettelsen, og det er mange oversettelser fra den. Luther gikk bort fra denne oversettelsen, for han var ikke fornøyd med den latinske bibeloversettelsen Han satte i gang med sitt arbeid på Wartburg, en oversettelse av de opprinnelige tekster, hebraisk med vokaltegn og gresk. Som Frikirkens utsending til Det Lutherske Verdensforbunds møte i Wittenberg, så jeg fram til å lære mer om Luther. Jeg kjøpte naturlig nok min første «Luther-bibel».
Til da hadde jeg flere bibler i hylla mi, bl.a. min gamle konfirmantbibel, min bryllupsbibel, fra 1978, min 2000-Bibel, Bibel 2011 og Studiebibelen og bibler fra andre land. Når en sammenligner tekstene i de ulike bibeloversettelsene, er det ikke helt enkelt å finne «Bibelens klare ord»!
Jeg er svært trygg på Luthers tyske bibel. Derfor har jeg den framme, og den står ved siden av utallige andre oversettelser. Det har, f-eks. vært interessant å sammenholde 1Tim 1,10. i de forskjellige biblene. Bibelselskapet 2011 lister opp «… den som driver hor, menn som ligger med menn». Bibelen 2000 skriver: «Menn som driver med hor, og menn som har utuktig omgang». Konfirmasjonsbibelen min skriver om «horkarler og syndere mot naturen». I Luther sin tyske bibel fra 1534, står det: „den unzüchtigen und den Knabenschändern“. Dette kan oversettes slik; «De som driver hor, og de som driver med skjensel (overgrep) mot unge gutter.»
Studiebibelen fra 1986 (redaktør Thoralf Gilbrant), skriver: «Horkarler, og menn som ligger med gutter» (gresk, arsenokoitais, som oversettes likt med Luther: «gutteskjendere»).
Ed Oxford, amerikansk bibelforsker i tidligere bibeloversettelser, søkte å finne ut om betydningen av det greske ordet arsenokoitais og fant at «dette ordet aldri var oversatt med homoseksuelle før 1946!» Ed Oxford fant også en gammel oversettelse fra 1800-tallet, av 3.Mos 20,13, der det står «man shall not lie with young boys… it is an abomination.» Menn skal ikke ligge med unge gutter, for det er en verderstyggelighet!
Det finnes et gresk ord som heter porneuo, det betyr og blir oversatt med «drive hor, være utuktig, utføre skjendselsdåd eller skjendselsverk». Det ble brukt hos Falkberget, i forhold de unge ugifte mødrene.
Med historisk kjennskap til Romerriket, som Paulus beskriver flere steder, vet vi at det foregikk forferdelige overgrep og mye utukt mot unge.
Jeg har ikke noe svar på hvorfor Bibelselskapets bibler skifter innhold. Menn som ligger med menn, frivillig, eller motsatt: unge gutter som motvillig utsettes for overgrep, udåd og skjensel. Det er to helt motsatte virkeligheter. Jeg skulle ønske at vi som luthersk kirkesamfunn kunne forholdt oss mer til Luthers oversettelse fra grunnteksten. Skjensel mot unge mennesker, det være seg piker eller gutter, eksisterer til dels med svære og vonde historier, har foregått bak lukkede dører i kirkens rom.
Heldigvis kommer mye fram i lyset nå, og som mor, lærer, kateket, pastor og prest, er jeg glad for alt godt arbeid på dette området. Mange har gått inn i de aller sværeste og verste sakene, nemlig overgrep og skjenselsdåd fra kirkens ledere, mot de minste. Ikke noe kirkesamfunn har gått helt klar av disse mørkets gjerninger. Og som Paulus skriver: «hor, overgrep, slaveri, sverge falsk og alt annet, strider mot sunn lære.» Her trengs fortsatt mye mer av omsorg/behandling og sjelesorg, som vi bør prioritere. Det gjelder at våre medlemmer ikke mister troen på sin nådige skaper, under sånne forhold.
Nåden alene
En evangelisk kirke, må ha Nåden som en av sine bærebjelker. Vår kirkefader Luther arbeidet for at det skulle være vårt store anliggende. Vi trenger nåde, og vår verden trenger nåde. Ett sted i denne nådeløse verden, må nåden få flyte fritt. I andaktsboka «Telle dager» skriver Jostein Ørum 2.januar om vårt behov for mer nådetid: »Å Gud, vi ber om at din nåde skal bære verden enda et år!»
Da jeg fikk mitt indre og ytre kall stadfestet, var det ordene fra Acta 20.24, som kom til meg i tre omganger. Først ved oppstarten av teologistudiet, så ved inngangen til prestearbeidet i den norske kirke og etter mitt kall, som pastor i den evangelisk lutherske frikirke. Da leste Henrik Syse tydelig på NRK-andakten; «For meg er ikke liv eller død verdt å snakke om, bare jeg kan fullføre løpet og den tjeneste jeg fikk av Herren Jesus: Å vitne om evangeliet om Guds nådesord!» Etter det har jeg prøvd å ha hovedfokuset på Guds nåde. Men jeg får en stor uro, når fokuset i et kirkesamfunn, flyttes sterkt til helt andre ting.
Jeg erfarte i DNK, angående homofilispørsmålet, hvordan kampen og debatten hardnet til. Fokuset ble flyttet, det tappet oss for krefter, arbeidsglede, frimodighet og gode kollegafellesskap. Den indre kampen, ble å fortsette og forkynne frimodig om Guds nåde, det som virkelig er et salighetsspørsmål!
Paulus taler alvorlig til oss, som skal formidle Guds nåde, i brevene til Timoteus. Men når pekefingeren peker mot andre, peker 3-4 andre fingre mot oss selv. Han ber oss se etter vranglærere, som forvrenger evangeliets nådefulle budskap. Ved å lese listene, kan vi fort føle at vi kommer til kort i våre liv, men da må vi be om Guds nåde, når vi trenger det selv.
Det synes som kirkens indre kamp, har vært å vike fra det viktigste. Vi kan nevne kirkens avlatshandel og kirkens deltagelse i slavehandel. Jeg nevner også den forordning kong Christian IV utstedte sammen med sin biskop i 1619. Den sa «Folk som har samleie utenfor ekteskapet, skal avlegge offentlig skriftemål, få med seg en botspreken, betale klekkelige bøter, og hvis det ikke er nok, må det straffes med forflytning, fengsling, pisking og mulig dødsstraff.» Kirkene satte opp gapestokkene, prestene løp kongens ærend, prestekonene løp rundt og sjekket om de mistenkte ugifte, hadde melkesprengte bryster. Denne loven sto til 1854, skriver Karsten Alnæs, i sin Norgeshistorie, bind 3. Det var bare 25 år før min oldemor Anne ble født. I 1907 fødte hun Inga, min bestemor, utenfor ekteskap. Hun led hele sitt liv, undertrykket av bygdedyret og fordømmelsen. Mens oldemor Anne fant Nådens vei, mellom Bibelens blader.
Hvordan skal vi stille oss til dette som kirke? Jeg finner det mest betagende eksempel hos min favoritt-dikter Johan Falkberget. Han stiller seg i prestens sted, når han skriver i boka Christianus Sextus III, om en barnedåp i Røroskjerka. Dråka fra Stugudal, skulle bære sin sønn Ola til dåp, sammen med sin mann Bergsmeden Jöns Bodmyran. Gutten ble oppkalt etter sin farfar i Sverige. Og Madame Elisabeth og Bergløitnant Dopp ville gjerne være faddere!! Vi leser om dåpen i kjerka:
«Mot sollyset såg Dråka tre jenter som holdt hver sin. unge, utenfor kjerkedøra. De nølte med å gå inn. Ett sint mannsmål skjente; «Fy væle dykk!» En del gamle og unge satte i å gap- le ute i svalen. De tre jentene strigråt alle tre, da de kom sigende inn----Ingen av jentene bar røde «brudeperler» i skautet - tegnet på dyd og uskyld. Nu var de brennemerket. Med hver sin lausunge.---- Den ene var ikke mer enn 15!
Døra gikk opp, Peter Abildsgård kom inn med samarie og alterboka. Korset på permen - Kristi kors - lyste mellom fingrene til presten. Jentene rykket barna vettskremt, opp til barmen, de gråt i lånte dåpskjoler.
Presten slo opp boka, så på de tre redde skikkelsene, han enset ikke medhjelperne – ivrig etter å forklare Hans Ærværdighet, at alle tre var født utenfor ekteskap. I vanære og skjendsel! Men --- Han holdt ingen botspreken over de tre ulykkelige mødrene,
Presten bladde litt frem og tilbake --------- Leste og ba bønna:
«Du, som så nådig tok imot tolleren, Peter, røveren på korset, den fattige synderinne!
La MEG ikke være utelukket fra sådan din NÅDE!» og presten fortsetter og nu adskillig sterkere.
«Ak, Herre forlat meg, for din skyld, alle mine begagne og mangfoldige, svære synder.
- Tilregn dem mig ikke, thi jeg fortryder dem hjærtelig. ----
- Men gjør en blodrød NÅDESTRÆNG over dem, drukne dem i din sønn, Jesu Christi Salige kilde og Nådehav. Ha bolig i mig. Gi mig den hellige ånds kraft! At jeg herefter må vandre i din vilje, bli bestandig i din Nåde intil enden, og omsider arve min salighet! AMEN!»
Presten lukket boka. Han gikk uten å se seg om, inn til alteret og knelte ned. Lyset kom inn gjennom vinduene i sør. Dråka undret seg over at hun satt i skinnende hvite klær. Hvert ord presten leste, gjaldt henne også. De tre andre jentene smilte. Den store fare vare over: skrifte og tordenstale vare over. En gang før hadde hun opplevd slikt, Guds nåde og tilgivelse ----
Slik skriver Johan Falkberget......
Som evangelisk kirke må vi fortsette å preke og forkynne og lese og synge om NÅDEN. Det er nåden alene, som en dag, skal gi oss det evige livet, helt ufortjent.
”Det ända som bär, inför Guds vita trona, det är Guds Nåd, GUDS GRÄNSLÖSA NÅD!”
Som evangelisk luthersk kirke er NÅDEN alene, vårt grunnlag. Det er bare vår kirkefader Martin Luther som skriver om dåp og nattverd som NÅDEMIDLER. Dåpen er noe en kun får del i, ved Guds nåde alene. Her duger ikke menneskers verk. Vannet er det konkrete middel på badet, som gjenføder oss og fornyer oss til et evig liv.
Likeså får vi Guds nåde gjennom nattverden, der Jesus, Livets brød, gir sitt liv, symbolisert gjennom brødet. Likeså får vi Jesu blod, symbolisert ved vinen, og med det får vi del i Jesu forsoning på korset. Dette er sterkt uttrykt i Luthers lære, katekismen.
Da blir konsekvensen at Alle mennesker kan få ta imot dåp, og nattverdens brød og vin. Den hellige ånd er til stede i begge sakramentene og gir oss alle del i Guds nåde og Guds kraft.
Da er det opplagt, at vi kan ikke dele nattverdsyn med katolikkene og heller ikke dåpssyn med baptister og pinsevenner. Det er helt umulig at vi skal komme fram til at vi som evangelisk luthersk kirke, skal ha to dåpssyn. Det finnes andre kirkesamfunn som tilbyr det.
Hva mener Martin Luther om sakramentene?
Dette skrev han i boken «Kirkens babylonske fangenskap.» Det omfatter 100 sider og ble skrevet i 1520. Da Martin Luther begynte sin reformasjon, hadde kirken 7 sakramenter; bot, dåp, nattverd, salving, skriftemål, konfirmasjon, (den siste olje), og ekteskapsinngåelse. I dette skriftet begrunner han ut fra bibelske tekster, hvorfor han kun kaller dåp og nattverd for sakramenter.
- Det er bare dåp og nattverd som er har et gudommelig løftesord, som kan regnes som sakramenter, skriver han eller nådemidler som Luther også kaller det..
- Dåpen er ikke bare vann, men vann som er innesluttet i Guds befaling, og forenet med Guds Ord». Kristus ofret seg en gang for alle – det finnes ingen gjentakelse.
Jesu legeme og blod er virkelig til stede når ordene; «gitt for deg» og «utøst for deg», sies, og det gir syndenes forlatelse til alle troende som eter og drikker Herrens legeme og blod. (Konsubstansiasjon, forvandling kun der og da)
Hva sier Martin Luther om ekteskapet?
- «Ekteskapet blir helt uten skriftstøtte, regnet som et sakrament. Man finner ikke noe sted å lese i Guds ord, at den som tar en kone til ekte, skal motta en spesiell nåde fra Gud.» Fordi:
- Ekteskapet har vært fra verdens skapelse av.
- Fedrenes ekteskap i gammel tid, var ikke mindre hellige enn våre. Det eksisterer helt til i dag, både blant troende og vantroende..
- Det fins blant de troende, mangfoldige gudløse ektemaker, verre enn hvilken som helst hedning.
- De vantros ekteskap er ikke mindre sanne og ekte enn de troendes, trass i at de ikke ser på det som et sakrament.
- Ekteskapet tilhører ikke bare folk i kirken.
- Ekteskapet tilhører det verdslige regiment, sier han. Jfr. s.158. 486-487)
Da tiden ikke var moden for giftermål på rådhusene, begynte Luther å vie folk i full offentlighet, utenfor kirkeveggene.
Martin Luther bruker aldri begrepet «kristent ekteskap». Hva blir konsekvensen av hans syn? Jo, at kirken slett ikke trenger å ha vigselsrett, det kan det offentlige ha hånd om. Hvorfor kan vi ikke si fra oss vigselsretten? Det har jeg sagt, og det har jeg praktisert, siden jeg leste dette. Det er også en utfordring når Jesus kaller sine disipler. ( Matt 8 og Luk 9) Da vil en først gå hjem og begrave faren sin, forståelig nok. Men da er Jesus ganske streng når han sier: La de døde begrave de døde, men gå du og forkynn Guds rike!» Her ser Luther et stort skille mellom det jordiske og det åndelige/ mellom det verdslige og det kirkelige regiment. Derfor bør det også være vårt hovedanliggende som evangelisk luthersk kirke.
Hva hører da til i det guddommelige regiment. Jo kirken, der Guds ord forkynnes, og der sakramenter skal forvaltes til alle mennesker som søker Guds nåde. I kirken blir Herrens velsignelse lyst over alle frammøtte, slik det har vært fra synagogen og Templets tid. Ett sted i denne verden er det garantert nåde å få.
Begrunnelsen for nattverden, finner Luther samstemmig hos de fire evangelistene: det står at Kristus gav hele sakramentet til alle disiplene, og sier:» Drikk alle av vinen!» Det eneste som kreves av mottakeren, sier Luther, «er en tro, som i full tillit trøster seg til at Kristus er sannferdig om løftet om forlatelse for alle våre synder og et evig liv» Derfor blir troen et viktig punkt hos Martin Luther, dette kan bare gripes av troen alene!
Når han skriver om dåpen, lovpriser Martin Luther Gud, «Som etter sin rike miskunn, har bevart dette dåpens sakrament, uskadet av menneskers påfunn, og fritt for alle folkeslag. Når vi tror Guds løftesord om dåpen, kan vi bli frelst fordi vi tror den guddommelig sannhet, som gir løfte om frelse.» (s.129- 460-461). Han påpeker gang på gang, at vi skal tro på Guds løfter, ved troen alene. Videre skriver Luther: «Vi må skille mellom det som vi får overlevert i den hellige skrift, og det som er oppfunnet av mennesker i kirken!» (s.127. 459 )
Men står det ikke om Guds innstiftelse av ekteskapet i 1 Mos.? Det som leses ved hver vigsel i kirken?
Takket være noen artikler i magasinet FØRST 3-2021 (Den norske Israelsmisjon), gjør Elisabeth Levy oss oppmerksom på hva som egentlig står i 1 Mos 1. 26-27; «La oss skape menneskeheten, Ha-Adam. Og det er Den treenige Gud, Skaperen, sammen med Sønnen og den Hellige ånd, de tre som skapte mennesket i sitt bilde (ånd, sjel og legeme), men der har vi alltid lest; « til mann og kvinne skapte han dem.» Men det står ikke helt slik. På hebraisk står det ikke «Ish» og «Isha», mann og kvinne, men det står «zackar og neqevad». Oversatt; en mannlig og en kvinnelig celle. Jeg leste forbauset og glad, om det første nådefulle møtet, mellom treenigheten og den aller spedeste start for ethvert menneske. « For Gud velsignet dem! Og sa, bli mange…»
Fra første stund er vi alle velsignet av Gud! Noen som ikke er etterlengtede barn, noen som vi fleste, høyt elsket, donorbarn/ adoptivbarn, noen kalt tyskerbarn eller lausunger. Men alle fikk vi Herrens velsignelse, hans nåde og hans fred, allerede da vi kun var en liten prikk. Tenk om vi fikk sagt dette til alle som kommer under våre talerstoler, i våre menigheter, og ikke minst, i våre hjem. Så er vi glad for at det norske samfunn, så langt er trygt for alle mennesker…..
Mitt kall har vært og er å fullføre min tjeneste, med å gi Guds nådesord videre. Jeg har lett etter alle mulige bibelord om Guds nåde, fordi Herren lengter så sårt, etter at hans skapninger skal få høre om hans nåde. Dessverre har det vært, og fortsatt er det så mye, som hindrer at tilhørerne opplever Guds tanke for dem, og tør å be om og oppleve å få nåde! Måtte vår lengsel etter å spre evangeliet vare ved, så lenge det er tid.
Derfor ble jeg så grepet av Ole Paus som sang, om Guds kjærlighet til sin skapning, en sang, hentet fra en svært gammel sangbok. Kom hjem, kom hjem du villfarne barn Fra din mørklagte vei og fra fristerens garn. Du villfarne barn, du villfarne barn, kom hjem, å kom hjem, fra løgn og fra last, fra sorg og fra svik og fra drømmer som brast. Du villfarne barn, du villfarne barn, kom hjem, å kom hjem. Kom hjem, kom hjem, kom din frelser i favn. Se, han lengter så sårt og han hvisker ditt navn!
Bønn 1.1 fra boka »Telle dager»: Å! Gud, vi ber om at verden får enda et nådens år, så mange flere får oppleve og høre om din nåde!
Anne Græsli Nordvoll,
pensjonert prest og pastor