– Vi er nødt til å hjelpe kirkesamfunnet og oss selv i større grad, til å snakke sammen om uenighet. Og å snakke om det vi er uenige om, sier Frikirkens øverste leder, Jarle Skullerud noen dager etter at Anne Mari Schiager Topland trakk seg som nestleder og Maria Bjørdal trakk seg fra dialogutvalget og synodestyret tar tilbake ansvaret for dialogskriftet.
VEIEN har snakket med synodelederen om kvinner, rutiner for valgordning og den vanskelige uenigheten om samlivssaken.
VEIEN er et redaktørstyrt medium, medlem av Fagpressen og eid av Frikirken.
I pressemeldingen mandag 24.4 om at Anne Mari Schaiger Topland går ut av rollen som nestleder i synoden, var det et avsnitt hvor man sporer en selvkritikk fra synodestyrets side. Synodeleder får oppfølgende spørsmål om avsnittet om «Synodestyrets videre arbeid» i pressemeldingen VEIEN omtalte:
«Synodestyret vil fortsette å arbeide for en bedre dialogkultur i kirkesamfunnet.
Skullerud er glad for de endringene synodestyret har vedtatt for rutiner for valgkomite og valg ved synodemøter, og forventer at dette vil bidra til større bredde i sammensetning av styrer og råd fremover.
Synodestyret vil ikke oppnevne ny nestleder for det året som gjenstår av perioden, men konstituerer et nytt arbeidsutvalg bestående av Tone Moseid, Geir Nordkil og Jarle Skullerud.»
Det har den siste uka vært mange oppslag om uenighetskultur i Frikirken og dialogen om samliv.
Synodestyret ble den 22.4. kjent med at Maria Bjørdal trekker seg fra dialogutvalget, og de har hatt møte med hele gruppa. Styret vedtok i møtet å ta tilbake oppdraget om et dialogskrift og vil selv holde i dette.
Tar selvkritikk
Er dette en selvkritikk på dialogkulturen/uenighetskulturen?
– Dialogkulturen i Frikirken er satt på prøve de siste par åra. Vi har gjort noen forskjellige forsøk de siste årene, men opplevelsen har vært noe ulik. Særlig samlivssaken har gjort debatt- og dialogklimaet vanskeligere. Det har imidlertid blitt ført mange gode samtaler. Folk forteller meg at de for eksempel på VIDERE Lederkonferanse hadde gode samtaler med mennesker de er uenig med. Jeg var selv med i slike samtaler. Synodestyret vil ta sitt ansvar i dette, og vi er nødt til å hjelpe kirkesamfunnet og oss selv i større grad, til å snakke sammen om uenighet. Og å snakke om det vi er uenige om.
Vårt Lands religionsredaktør, Elise Kruse, skriver: «Det er paradoksalt at et kirkesamfunn som ble dannet nettopp på grunn av uenighet – og for å gi kirka større frihet – tidvis virker å takle uenighet så dårlig». Kan du kommentere det?
– Vi taklet uenigheten dårlig da, og vi takler uenigheten like dårlig nå, sier Skullerud med smil om munnen.
Ja, for ved Frikirkens dannelse var skilsmisse/splittelse responsen? (red merk. den gang fra Staten)
– Ja, det stemmer jo.
– Men helt alvorlig: Vårt Land bør ikke være så overrasket over at det er vanskelig å være uenig. Enhver samling av mennesker som er samlet om viktig mål, kan merke dette. Når det som står på spill, er viktig for mennesker, blir det vanskelig. Det ser vi i politikken, mellom nasjoner ...
I familier og i borettslag ...?
– Ja!
– Det farlige er ikke at dialogen står under press i Frikirken, men det farlige er om vi slår oss til ro med det.
Så skilsmisse er ikke løsningen, for en kirke ville det være splittelse?
– Nei. Det må alltid være siste utvei.
Hvordan kan vi i Frikirken bli bedre på å være uenige? Hvordan vil synodestyret forbedre dialogkulturen i kirkesamfunnet?
– God dialog krever trygghet. Trygghet på hva man selv står for og trygghet på fellesskapet: Trygghet på at man vil hverandre vel. Det tror jeg dessverre partene ikke opplever i debatten vår om samlivssaken. Det oppleves ikke at den andre part vil en vel. Det er den opplevde følelsen.
Er ikke det fordi Frikirken ser på dette som et bekjennelsesspørsmål?
– Jo, da går det dypt.
– Det ser ut til at man har satt premissene for samtalen før samtalen startet. Jeg opplever at begge sider gjør det.
En reel dialog, slik mange oppfatter ordet, blir kanskje vanskelig når konklusjonen var gitt på forhånd? Det har vært et kritisk spørsmål som har gått igjen hos våre lesere.
– Hva vi vedtok på synoden, hvor jeg dessverre ikke var til stede på grunn av sykdom, gjengis ulikt av ulike mennesker. Det er tydelig at folk leser dette ulikt. Slik jeg ser det, er det som fastslås følgende: at ekteskapet er Guds gode ramme for samliv. Vi har samtidig sagt at vi ønsker å lytte til ulike syn på samliv, uten at det skal rokke ved ekteskapssynet vårt, sier synodelederen.
– Noen ser i liten grad behov for å vurdere om vi har praktisert vår lære på en god og tjenlig måte. Andre ser vigsel av likekjønnede som eneste vei videre.
Filip Rygg i tankesmien Skaperkraft etterlyser positivt de han kaller «menighetens urokråker». Han sier: «Vi mennesker forveksler stadig enhet med enighet. Men det kan nesten være to motsetninger. Et sted hvor uenighet er trygt og ønsket, vokser det fram enhet.»
Hvordan få uenigheten i Frikirken trygg?
– Vi må møtes oftere. Jeg vil oppfordre til ikke å holde seg borte fra arrangementer. Kom og delta på samtalene. Så hviler det et ansvar på synodestyret, når nå styret har tatt tilbake dialogskriftet fra dialogutvalget. Vi tar på høyeste alvor å oppfylle synodens ønske om et dialogskrift til hjelp for menighetene. Det må skje raskt, men ikke forhastet.
Ligger det en selvkritikk, i det at dere tok tilbake dialogskriftet?
– Ja, dialogutvalget fikk en for sprikende utfordring. De skulle levere både et dialogskrift, og en helhetlig samlivsteologi. De skal i fortsettelsen jobbe med det siste, og en vurdering av saken som et bekjennelsesspørsmål. Jeg beklager at de fikk en umulig oppgave. Jeg vil også uttrykke forståelse for Maria Bjørdals opplevelse av at det ble for krevende å være en del av utvalget. Styret vil nå invitere noen personer med ulikt teologisk ståsted til å bidra til dialogskriftet som synoden bestilte. Frikirken trenger både hjelp til dialogen og momenter til selve saken. Teolog Maria Bjørdal som nå gikk ut av dialogutvalget er en av de jeg gjerne lytter til videre, sier Skullerud.
Du snakker om behovet for å møtes. Kunne det være aktuelt med en ny regional møterunde, med dialog? Den forrige runden for eldsterådene, har styret fått mye skryt for.
– Jeg er usikker på hva som er den beste veien frem til synoden i 2024, og vil diskutere dette med synodestyret i juni. Det finnes ingen kvikkfiks på dette, og jeg høre flere si at samtalene ikke fører til noe godt.
Men Skullerud, ved å stille spørsmålstegn ved om det fører med seg noe godt, har man da ikke som premiss at uenighet er farlig? Er det ikke heller sunt og nødvendig å få fram uenigheten?
– Jo, jeg er ikke redd for uenigheten, og taushet er ikke noe alternativ nå. Samtidig må vi ha respekt for den lære som synoden har bekreftet som vår kirkes lære. Jeg tror det er nødvendig med tydelige rammer for samtalen, samtidig som vi ikke begrenser menneskers mulighet til å begrunne sitt teologiske syn.
I sin tekst om Frikirken, skrev Elise Kruse i Vårt Land også dette: «De liberale får press innenfra, de konservative utenfra». Hva tenker du om utsagnet?
– Det har hun rett i. Det er som om det er to minoriteter som møtes. Begge ser på de andre som en majoritet. Implisitt kan det da også ligge at de andre skal ivareta oss, sier Skullerud.
Viser dette at begge parter er utrygge og sårbare i denne uenigheten vi har nå?
– Jeg opplever det. Ikke nødvendigvis utrygge på eget ståsted, men utrygg fordi man føler seg som i mindretall og at det en står for møter sterk motstand, for noen i storsamfunnet, for de andre i kirkesamfunnet.
Jarle Skullerud presiserer at han lytter til synodens vedtak.
– Jeg ser det som min oppgave å følge opp de vedtak synoden gjør. I tillegg må jeg føye til at jeg personlig legger til grunn at jeg er trygt forankret i det klassiske synet på ekteskap og samliv.
Kvinner og ytringskultur
Ordinerte kvinner i Frikirkens lokalmenigheter som har åpnet for kvinner, opplever stort sett å bli tatt veldig godt imot. Det siste ukes medieoppslag belyser, er situasjonen for kvinner som har sentrale posisjoner og/eller har ytret seg i avisinnlegg og deltatt i debatter. I sin begrunnelse for å gå ut av rollen som nestleder, trakk Topland fram belastningen med å være en av få kvinner i lederposisjon i kirkesamfunnet. Hun har vært en av få kvinner i Frikirken som har ytret seg i debattinnlegg. Flere i Norge har tatt til orde for at man må jobbe med å forhindre netthets og andre sanksjoner mot de som våger å ytre seg. Spesielt rammer dette unge og kvinner.
Amnestys dokumentasjon viser at kvinner hetses bort fra samfunnsdebatten. De mener Norge trenger en lov som beskytter kvinner mot hatefulle ytringer, og som skaper en trygg og fri samfunnsdebatt. På Frikirkens debattsider, tidligere Budbæreren, nå magasinetveien.no, var antall kvinner kun 6 av 36, og da har vi sett spesielt på de som ytret seg med debattinnlegg før forrige synodemøte, hvor den omtalte «samlivssaken» skulle omtales. Forskningen man har gjort på kvinnelige politikere, synes å ha likhetstrekk med det kvinner kan oppleve i kirkene i Norge, når man ytrer seg i kontroversielle saker.
Selv om kvinner ikke nødvendigvis utsettes for mer netthets i det digitale rom, viser undersøkelser at kvinner og menn blir utsatt for ulik type hets: Der menn blir angrepet på grunn av sine meninger og argumenter, blir kvinner hetset fordi de er kvinner, ikke på bakgrunn av hva de mener eller kan. Det rammer både den enkelte kvinnen som er utsatt, og skremmer andre kvinner fra å gå inn i debatten. Amnesty har intervjuet 19 kvinnelige politikere, både riks- og lokalpolitikere fra alle de politiske partiene. Erna Solberg sa i rapporten: «Faren er at hets kan skremme folk fra å delta i den politiske og demokratiske diskusjonen.»
Vi har grunn til å tro at dette som rammer kvinnelige politikere også rammer kvinnelige kirkeledere og debattanter som ytrer seg. Hva er din kommentar til dette som Amnesty peker på?
– Jeg tror dessverre de har rett. Man skal ikke følge lenge med i kommentarfelt, før man ser en tendens til at kvinner er mer utsatt for negativ omtale etter uttalelser.
Forbedrer rutiner for valg
Styret har vedtatt rutiner for valgkomite og valg ved synodemøter, for større bredde i sammensetning av styrer og råd framover. På hvilken måter sikrer dette kvinnelig representasjon i sentrale verv i Frikirken?
– Jeg opplever det utfordrende at vi har så få kvinner representert i sentrale verv (synoderåd og synodestyret). Under synodemøtet i 2021 ble det for mange uklarheter rundt valgene og styret ba en arbeidsgruppe se på valgordningen. De leverte en anbefaling til oss og styret har jobbet med dette. I januar gjorde vi et vedtak som vi mener at vi som synodestyre har rett til å gjøre. Det vil ha betydning fram mot neste valg i synoden 2024 og det har betydning for en forretningsorden som må vedtas formelt av synoden i starten av møtet, sier Skullerud.
Vedtaket kan leses i sin helhet i styreprotokollen her.
– Vi tar også til orde for at vi ikke skal ha egne varavalg, men at man kommer inn ut ifra stemmetall. Det vil sikre oss mot taktiske valg som kan falle uheldig ut, for kjønnsbalansen blant annet. Det betyr at vi går bort fra egne varavalg. Man kan heller ikke kun si at man vil stille som vara, sier han.
– Jeg er glad for at synodestyrets AU hadde et møte med valgkomiteen i januar, der vi presenterte de justerte retningslinjene, som er en del av forretningsorden på synodemøtet, og gav tydelig beskjed om viktigheten av bredde i kompetanse, kjønn, alder, etnisitet og geografi, sier Skullerud.
Større bredde blant kandidatene skal sikres ved følgende retningslinjer:
«Kjønn: Til synodestyret, synoderådet, lønnsutvalget og andre styrer skal det tilstrebes at det er minst 40 % av hvert kjønn blant kandidatene.
Alder: Til synodestyret, synoderådet, lønnsutvalget og andre styrer skal det tilstrebes at det er minst 20 % under 40 år blant kandidatene
Etnisitet: Det bør tilstrebes å fremme kandidater av ulik etnisk opprinnelse.
Geografi: Det bør tilstrebes å fremme kandidater fra ulike deler av landet.»
Dere går dermed ikke inn for kjønnskvotering, som du åpnet for i et intervju i VEIEN 8.mars 2022?
– Det er vel rett å si at jeg åpnet for å diskutere kvotering. Det har vi nå gjort i synodestyret, etter å ha lest rapporten fra arbeidsgruppa vi satte til å se på ordningen vår. De anbefalte ikke kjønnskvotering og styret vil heller ikke fremme dette nå. Vi tenker i retning av kvotering, men ønsker ikke en formalisert kvoteringsregel for synoden.
– Jeg mener personlig at vi trenger å ha flere kvinner i nasjonale lederroller. Det har vært en stor styrke å ha to kvinner i synodestyret og vi kunne gjerne hatt 3-4 kvinner der, sier styrelederen.
Frikirkens fokus på ledere under 40 år ser ut til å ha gitt resultater, forventer du at dette nå skal gi resultater med hensyn til kjønnsfordelingen?
– Ja.
Synodestyret har også gitt nye retningslinjer for hvordan selve valgene skal utføres under synodemøtet. Dette skjer etter at man så hvordan dette falt uheldig ut i 2021.
– Vi mener vi først og fremst trenger klarere rutiner, slik at kandidater blir presentert på samme måte. Det vil være en tidsfrist for benkeforslag, sik at de har mulighet til å bli presentert på samme måte som de valgkomiteen har fremmet, sier Skullerud. – Det er synodemøtet som avgjør hvem som skal representere dem i styrer og råd, men da må også synoden få best mulig forutsetning for å velge den sammensetningen de mener er rett, sier han.
Synodestyret vil også at de ulike tilsynsområdene skal fremme kandidater til å sitte i synoderådet. Men det skal fortsatt være hele synoden som velger representantene fra de fire tilsynsområdene.
Hva med å la tilsynsområdet selv velge de som skal representere en i synoderådet?
– Presbyterier foreslår kandidater, men det er ingen direkte link mellom tilsynsområdet og synoden. Når vi møtes i synoden, er det kun ETT felleskap og ikke oppdeling i tilsynsområder. Det er en følge av den synodale strukturen, forklarer synodelederen.