Finn Løvgren ønsker å gi oss alle en oppmuntring, skriver han til VEIENs redaksjon. En kort hilsen med klar oppfordring: ”Kom til meg, alle dere som strever og bærer tunge byrder, og jeg vil gi dere hvile.”

- Vi vil verne om dine ytringer, det du faktisk sa og mente - og hvordan storsamfunnet gjengir det som kom fra deg. Vi vil verne om folk som kommer fra et kirkesamfunn som i dag representerer en minoritet i en majoritetskultur, skriver ansvarlig redaktør for disse debattsidene, Anne-Kristine Bjørgsvik Wiecek.
- Vi har høyde for meningsmangfold i Frikirken, og denne kulturen er også verd å verne.

Flere i Frikirken reagerer med sorg og fortvilelse over at Kraftverket kan bli første menighet som melder seg ut av Frikirken. Det sendes eposter, ringes og skrives meldinger. Noen ønsker åpenhet om sine reaksjoner, noe som er viktig for en kirke som vil være transparente. Ole Tobias Knudsen har sendt følgende innlegg til VEIEN. – Når Kraftverket, som en av våre nye vitale, livskraftige menigheter med stor appell til et bredt lag av folket, velger å forlate kirkesamfunnet vårt fordi vi har skapt for trange kår for mangfold i Guds hage. Da bør det settes «krisestab».

Torbjørn Nordvoll reflekterer over Frikirkens historikk med tanke på kirkeordning og utfordrer dagens kirkesamfunn: –Vi må ikke glemme at stifterne av Frikirka var krystallklar på at hverken staten eller prestene skulle styre i og over kirken, det var det menighetene selv som skulle. Derfor er det i DELF  menighetsmøtet på lokalplanet og Synodemøtet på nasjonalt plan med sine utsendinger valgt av menighetsmøtet, som fatter viktige vedtak og dermed har det siste ordet, ikke Synodestyret eller Synoderådet sentralt, skriver han.

– Etter fjorårets samlivsvedtak på synodemøtet er Frikirken delt i et A-lag og et B-lag. B-laget består ikke bare av skeive som lever i samliv, men også av de som støtter skeives rett til et samliv og inklusive de som ellers kunne ha vært aktuelle til en tjeneste i Frikirken. Slik vedtakene i etterhånd tolkes av de som har makt i kirken. Mest alvorlig er allikevel at denne delingen skjærer seg direkte inn i menighetene og har vonde konsekvenser både for virksomhet og enkeltmennesker der, skriver Svein Femtehjell.

Gunnar Johnsen oppfordrer folk til ikke å melde seg ut av Frikirken. –Sett fra mitt ståsted, jeg ønsker endring i vår kirkes holdning og syn på likekjønnet samliv, svekker hver utmelding kraften for en endring. Vi klarer aldri å bli menigheter og et kirkesamfunn der vi slipper uenighet. I så måte er synodelederen Tor Erling Fagermoens ord fra i vinter – «De konservative og liberale i vår kirke trenger hverandre.» ord i rett tid. I våre dager er det et radikalt utsagn. Når den offentlige debatten blir hardere, polariseringen sterkere og fellesskap og kirkesamfunn splittes, er det å «stanna kvar» noe av det mest radikale vi kan gjøre. Kan det være at det er å bli værende vi kalles til?

Synodeleder Tor Erling Fagermoen har blitt kontaktet av mennesker som er berørt av felleserklæringens omtale av adopsjon: – Jeg skriver ikke nå for å forsvare felleserklæringen eller for å begrunne hvilke avveininger som ble gjort når Synodestyret valgte å stille seg bak den. Jeg skriver fordi jeg har behov for å si noe til adoptivforeldre og adopterte barn, skriver Fagermoen.

– For en del år siden møtte jeg noen kristne afghanere, som var bosatt i Afghanistan og aktive i kristen tjeneste. De ba om at afghanere skulle bli kristne i Europa, for deretter å komme tilbake til Afghanistan for å bygge opp kirken i landet. Samtidig ba norske kristne om at afghanske konvertitter ikke skulle sendes tilbake til hjemlandet, skriver Per Kristian Rønning. – Hvilke bønner skal Gud besvare i en slik situasjon?